Jeg sitter og ser på et bilde fra ei fjern fortid. Datoen er søndag 1. mars 1953 og stedet er Solheim og Skjerkedalen Bedehus.

Det er 64 år siden i dag.

Denne dagen var “dag 1” i et livslangt engasjement med dagbokskriverier. En guttunge på knapt ni år tok for seg den store 300-siders protokollen og begynte å tegne ned hendinger som gikk for seg i det vesle lokalsamfunnet i indre Agder i begynnelsen av ei gryende optimistisk etterkrigstid.

Lite visste jeg den gang at dagbokskrivingen skulle fortsette og at en godt voksen mann 1. mars 2017 skulle sitte mimrende og kikke på dagbokreferatet fra 64 år siden sammen med bildet fra åpninga av Bedehuset i Skjerkedalen denne fine vårdagen.

Dagboka lyder: “I dag var det pent vær. Vi skal opp til Bedehuset og holde avskjedsfest for F. J. og S. og M. og A. spilte og mamma og S. og ei dame fra byen sang. Det var mye folk, mest heile bygda var samla…”

Bildet syner 80-90 festkledde personer. Kvinner og menn: Barn, ungdommer, godt voksne og eldre. Skjerkedalsbygda er samlet mann av huse for å innvie det nye Bedehuset som er kommet i stedet for anleggsbrakka ved Skjervedalsvegen. Norsk-amerikaneren A. har stått for byggingen sammen med praktiske kvinner og menn fra lokalsamfunnet. Et skikkelig dugnadsarbeid har gjort til at Skjerkedalen har fått storstue. Nå skal F og kona over “dammen” igjen, så festen er på en måte en kombinert innvielses- og avskjedsfest.

De fleste er med: Fra Landekil, Rønningen, Grundetjern, Husane, Rødli, Dale, Klepp, Sirekilen, Osen, Voreland, Bjørndalen og Skjervedal. Mannfolk i dresser med nypressede bukser og brylkjemmet hår, kvinner i staskjoler og perlebånd, jenter i sine fineste fløyelsesskjørt og gutter i tweedbukser og kleivaluer. Stivpyntede og høytidsstemte. Dette er en stor dag. Den vesle bygda omtrent på fylkesgrensa mellom Aust- og Vest-Agder har fått nytt Bedehus.

Det virker som det er lenge siden. Og likevel kort. Vi krigsbarna husker det som om det var i går: Tidlig 50-tall. Bare sju-åtte år siden den tunge krigen var over. Sakte og sikkert gjenoppbygging av landet. Fremdeles knapphet på de fleste av de goder som vi i dag assosierer med “det gode liv”, og som vi nå neppe kan tenke oss ikke å ha tilgang til. Et materielt fattig samfunn sett med 2017-øyne.

Men du verden så rikt det var!

Rikt?

Ikke på penger, for det var det lite av i 1953 da ei daglønn ble talt i kronestykker heller enn i tiere.

Ikke med tanke på mobilitet i ei tid da bilen var et særsyn og Vegusdalsruta var eneste motoriserte framkomstmiddel og forbindelse mellom periferi og sentrum.

Ikke i effektivitet og fart. Fremdeles var muskelkraften arbeidets viktigste innsatsfaktor, og arbeidsoppgavene ble utført i et tempo som var tilpasset til og avhengig av menneskelig styrke, teknikk og utholdenhet.

Ikke når det gjelder bredde i informasjon. Uten TV, uten PC’er og nettverk av datamaskiner, uten smarttelefoner og I-pad’er, uten www. Det var de små lokale hendelser sin tid: Kalvefødsler i fjøset, sommerfuglen som flakset rundt i stua i Kroken en søndag i februar, den nye jernsleden for tømmerdrift med hest som de hadde fått i Dale.

Rikt?

Hva er rikdom? Er det antall dresser av siste mote sirlig hengt opp i klesskapet? Er det reiser jorda rundt flere ganger i året? Er det toppen av skattelista som er utlagt på nettet etter at selvangivelsen er levert? Er det 16 timers jobb om dagen og deltidsarbeid om kvelden og natta? Eller er det hytte i multimillioners klassen på Hovden eller Hafjell?

Se på menneskene på bildet så skjønner man kanskje noe mer om hva rikdom er. Vi ser ei samla bygd i et materielt sett fattig etterkrigssamfunn i Norge. Alle som kan krype og gå er med for å vie inn bygdas nye Bedehus. På langt nær alle er såkalt kristelig interessert og holdninger og livsførsel varierer den gang minst like mye menneskene i mellom som i dag. Men Bedehuset skal innvies. Det er en stor sosial og felles menneskelig hendelse. Klart man skal være med!

Vi ser en fredfull, gjennomsosial, smilende forsamling som har en nærmest påtagelig glede av hverandres selskap. Det er 1. mars i ei lita, fattigslig bygd i indre Agder, på grensa mellom Aust- og Vest-Agder. Det er første vårdagen etter en lang vinter. Bygda har fått ny storstue, nytt Bedehus. Krigen er slutt for snart åtte år siden. Norge er på vei til det velferdssamfunnet som senere skulle vise seg å være et eksempel til etterfølgelse for mange andre land. Ikke rart at menneskene er stivpyntet og høytidsstemte og at blikkene som smiler inn i fotografiapparatet denne søndagen i mars for 64 år siden er lyse og optimistiske.

Niåringen slutter referatet fra festen slik: “Vi kom ikke hjem før seint på kveld, men vi syntes vi hadde hatt en gild dag.”

Hjem, var til Skjervedal. Sammen med A-B, N., mamma og pappa. Hjem til den gamle gården med innhus fra 1790 og ditto uthus. Med seks melkekyr, ti høner, to griser og hest. Med matforsyning á la naturalhusholdning og med faste arbeidsrutiner inne og ute vår, sommer, høst og vinter. Et fellesskap som var totalt avhengig av hverandre og av å utnytte de ressurser som jorda og skogen ga. Og som var avhengig av fellesskapet i bygda, på godt og vondt.

Før leggetid denne vårsøndagen var det fjøsstell. Jeg tipper at pappa måtte trø til for det var mest slik. Kvinnfolkene sørget for vedoppvarming i kjøkken, stue og loft, og det var nok også et lite kveldsmåltid, selv om vi hadde fått god forsyning oppe på festen. Og så var det ei lita kveldssamling rundt radioapparatet i den smalskuldra dagligstua for å få med oss de viktigste nyhetene før senga kalte store og små.

Noen ganger lengter jeg slik etter dette nære etterkrigssamfunnet at jeg blir helt smårar. Og jeg spør: Er det noe å savne? Materiell fattigdom av en art som vi i dag vil kalle ussel. Flere år til vi fikk kjøleskap, støvsuger og vaskemaskin. Enda lenger før den første bilen kom til gårds. Ikke TV, ikke datamaskiner, ikke smarttelefoner. Et liv med fysisk hardt arbeid for liten og stor. En verden der vi små måtte delta i gårdsarbeidet fra vi var ni-ti år gamle. En virkelighet det det mest vidtgående reisemålet var Kristiansand, kanskje en gang i måneden.

Jeg husker pappa mange ganger sa: Du skjønner det, Oddbjørn, vi kan ikke gå inn under Skjervedalsfjellet og grave fram pengene.

Jeg sitter og ser på det gamle bildet og dagbokbladet. Jeg glemmer for et øyeblikk USAs håpløse bygging av mur mot Mexico. De nær sagt daglige terrorhandlingene verden over. Jeg tenker på klimautfordringene. Det pressede landbruket som ikke kan få store nok bruk. Jeg tenker på vår tids navlebeskuelse, på stigende selvsentrering, på økte forskjeller mellom fattige og rike, på egoismen som brer seg som ild i tørt gress.

Jeg tenker på turen til Gran Canaria i begynnelsen av februar i år, på sol og sommer under fjerne palmer og hvite sandstrender. Jeg tenker på menneskemylderet der, på masseturismen, på pengestrømmene, på den materielle rikdommen for mange av oss, på vår tids store velstand.

Og så ser jeg på menneskene fra 1953. Hvilke drømmer og lengsler hadde de? Hvordan ville de at Skjerkedalen skulle se ut i 2017 og hvordan forestilte de seg at menneskene i bygda ville leve og trives i ei fjern framtid?

Jeg har mine tanker om det. Men jeg tror det er greiest at jeg holder dem for meg selv.