BLOGG: Etter forrige innlegg om EP-en The Lighthouse Session, singlene After The Party og Way Back When, og nyheten om Ibsen oppsetningen med Kilden, er vi tilbake med mer nytt. Vi ønsker å gi dere et lite bakteppe til hva som inspirerte den nye EP-en vår, Yellow Dress. Vi har jobbet litt med å finne ut hvor mye av prosessen vi skal dele her, og har valgt å dele noen av erfaringene våre fordi vi tenker det kan være viktig for andre å høre at man ikke er den eneste som møter på utfordrende opplevelser.
I forrige innlegg fortalte vi om en nødvendig pause fra å slippe musikk i 2017.
Det var et år med prøvelser for selvbildet, som fikk seg en knekk.
Vi møtte mennesker som ikke respekterte at vi har en iboende tro på jeg – et. Vi var i en rekke møter med ulike musikkaktører, og fikk høre deres meninger om faktorene som gjorde at vi ikke ”passet inn”. Dette gikk blant annet på utseende og at vi ikke var sjokkerende nok.
Vi ble fortalt at det hadde passet bedre for “merkevaren” om vi spilte på å være rivaler, eller å skape drama.
Det som kanskje var mest frustrerende var at ingen av tilbakemeldingene gjaldt selve innholdet i musikken.
Opplevelsene ble en vekker når det kom til å være tro mot seg selv, og vi skrev låter for å prøve å uttrykke dette.
Vi ønsker å lage musikk, og det har alltid vært fokuset vårt. Som nevnt i forrige innlegg dro vi til London for å spille inn ny musikk, både fordi det var inspirerende å prøve noe nytt, men viktigst av alt for å ha det gøy. Det ble flere London-turer, og vi endte opp med å produsere masse nytt, og fikk tilbake inspirasjonen etter året 2017.
Tett opptil dette, spilte vi også for kronprinsparet under SIKT-konferansen i Kristiansand med fokus på unge ledere og skapere. Det var veldig motiverende!
Her var budskapet betydningen av å bli godtatt som en er, og dette må ikke undervurderes.
Den opplevelsen satte en gnist i skriveprosessen, og tematikken rundt selvtillit.
Videre i 2018, da vi jobbet i studio i London, oppdaget vi etter hvert en rød tråd i tekstmaterialet. Det dreide seg mye om hvordan det føles når det stormer. Og at det ikke alltid handler om hvordan man har det, men hvordan man tar det. Når en har blitt gjort liten, så kan en velge å reise seg opp igjen og bestemme seg for at det ikke skal få ta det beste av en.
Ettersom Charlotte hadde stått for mye av det lyriske på EP-en The Lighthouse Session, hadde Maren en idé om å bruke andre virkemidler for å fortelle historiene denne gangen.
Vi gikk ut av komfortsonen, og brukte mye mer historiefortelling på denne samlingen med låter.
Vi ønsket å dra musikken til et annet ytterpunkt, og bruke veldig konkrete fortellinger – som kjennetegner musikk innenfor country-landskapet. Vi jobbet med å uttrykke magien i de små tingene; som når relasjoner, minner, følelser og opplevelser blir koblet opp med kaffekopper, håndskrift og samtaler på nattetid.
Vi jobbet med å få en så dynamisk samling som mulig, da det skulle uttrykke en prosess som på ingen måte er rett fram. Vi slipper EP-en Yellow Dress med fire spor. Dette er en EP som handler om å ta på seg sin beste drakt, hente hverandre ut av gropa, se hvem som er der når festen er over, og det å se seg tilbake med en takknemlighet for alt man har lært.
Det er en liten påminnelse om at livet går i bølger, og at lyset kommer tilbake. Lyset er like mye inni oss, og vi må velge å hente det fram. Det er en EP som vi håper kan treffe dere der ute i alle aldre. For en påminnelse om at vi alle har en stor verdi, den går vel aldri ut på dato.