Dag 10-13:
Vi har ganske lenge snakket om at vi hadde lyst på en biltur i Europa, så da Marias kne kastet anker ble muligheten kastet på oss. Vi leide en bil, lempet syklene baki og satte av gårde på de rådyre franske bomveiene. Ide vi passerte sennepsbyen Dijon, tok vi av til lille, vakre Nuit St George. Et småslitent hotell ventet oss, hvor det lille rommet dunstet billig etterbarberingsvann. Vi travet til sentrum og endte opp på en lokal pub og siden Frankrike spilte kamp i EM, ble stemningen etter hvert veldig høy. Nesten på høyde med ”Lundskråga”.
For å ta Marias kne OG sykkelturen på alvor dro vi på sykehuset i Beaune. Etter mange timers venting ble det tatt røntgenbilder og vi fikk beskjed om at hun sannsynligvis hadde fått seg en leddbåndsskade og at hvile var det eneste rette, samtidig som hun fikk en skinne til å stive av kneet. Hun kan også sykle videre uten at skaden forverres, men hun må forvente at det vil medføre smerte. Så får vi se hvor langt Marias chilenskinspirerte vikingblod frakter henne…
En perle av en vingård fant vi utenfor Beaune og den levde virkelig opp til forventningene og Marias mangeårige drøm ble oppfylt. Siden Maria valset rundt med kneskinne ble vi tilbudt suiten, eller sympatisuiten som vi kallet det.
21\. juni er hvert år musikkens dag i Frankrike, så vi endte opp på festival i Beaune. Det må sies at vi i utgangspunktet tenkte oss til Provance i Sør-Frankrike, men siden vi la vår elsk på Bourgogneområdet, så ble vi værende.
Det er mye positivt med sykkelturer, men det frustrerer Maria kraftig at hun ikke kan kjøpe med seg vakre gjenstander underveis. Bagasjeansvarlig Torstein syntes serviset (se bildet under) ble i meste laget å frakte med seg på sykkeltilhengeren over Alpene.
Den siste av disse påtvungne hviledagene tilbrakte vi i Pont-a-Mousson. Googledronning Arredondo sjekket opp det som lignet mest på et slott, så da endte vi opp på Abbaye des Premontres. Ganske oppskrytte saker, men det var i alle fall gratis parkering.
Dag 14:
Saarbrucken – La Petite Pierre 67 km
Det var antydning til sommerfugler i magen da vi satt oss på sykkelsetet igjen. Spørsmålene var mange: Ville Marias kne holde? Ville vi klare å overvinne Alpene? Ville Torstein finne den perfekte brie’n? Kort fortalt: Kneet holdt og vi kom oss til den lille, historiske byen La Petite Pierre som Tyskland og Frankrike har bytte på i noen hundre år. Utslitte sovnet vi med et smil rundt munnen, selv om hotellet var lytt og naboparet opplevde en av de gode dagene i ekteskapet.
Dag 15:
La Petite Pierre – Strasbourg 65 km
På tross av 33 graders varme gjorde medvinden innspurten til Strasbourg til en lek og fungerte som bloddoping for hybridsyklene våre. Det er utfordrende å få i seg nok veske når svetten siler, så hodepinen meldte seg utpå kvelden.
Av alle de større byene vi til sammen har besøkt på sykkelsetet er Strasbourg helt i toppen. En vanvittig sjarmerende og interessant by. Kan virkelig anbefales!
Torsteins erfaringer så langt:
1\) Aldri snyt nesen i motvind.
2\) Aldri send spytteklyser av gårde når du har en medsyklist hakk i hæl.