”Fuckings forbehold!” Den unge fyren rett over meg på toget diskuterte heftig med sin venninne. Det var umulig å ikke høre hva de snakket om. Etter hvert involverte de meg til og med i dialogen. Fyren hadde gått til psykolog for å få hjelp med forholdet til faren sin. Både faren og psykologen var tema.
”Faren min er en forbeholden drittsekk, jeg kan ikke huske en gang han har sagt BRA eller uten et men. Så kommer jeg til en psykolog som skal hjelpe meg med forholdet til faren min, så er han like taus og tilbakeholden. Sitter dritalvorlig i et lite rom og noterer. Fuckings forbehold, finnes det ikke levende folk som kan by litt på seg sjøl?”
Det er da venninnen hans gjør det utrolige. Hun reiser seg og spør om han vil danse.
– Danse? Har du klikka? Spør han. – Nei, du er jo dritlei av forbehold, nå driter jeg meg loddrett ut, risikerer å bli avvist og spør om du vil danse i midtgangen på toget. Det lange mørke håret hennes fyker rundt mens hun svinger seg.
Fyren reiser seg. Tar noen stive steg i dansen. Hun svinger seg rundt han et par ganger. Og dermed er dansen fullkomment ferdig. Han ler og hun ler.
Og jeg kjenner nakkehårene reise seg for hennes modige og kjærlighetsfulle handling på et tog. En ettermiddag. En gang i april. Mens folk i kupeen klapper. En uforbeholden latter på et tog kan forandre verden. Episoden ble en hyllest til motet som bryter mønstre. Til alle som tar det første skrittet mot nærhet.
Valget mellom å gi eller trekke seg tilbake
Noen ganger har jeg vurdert å dele menneskeheten i to grupper: De modige og de forbeholdne. De som gir og de som ikke gir. Men det er bare å innse: Skillet mellom mot og forbehold, mellom hengivenhet og frykt – går ikke mellom menneskene, men i mennesket. Jeg har mulighet til å gå nær og gi av meg selv. Jeg har mulighet til å trekke meg tilbake uten å gi deg det du trenger.
Noen ganger er motet stort i oss. Vi hopper ut i det vi ikke kjenner. Vi tror det venter noe godt. Vi går rett til dem som har gjort oss urett. Vi går mange mil for andres rett.
Andre ganger er frykten og forbeholdet så stort at det skjuler hvem vi er. Vi ser oss til alle kanter før vi tar et skritt framover. Vi tror alle gir oss terningkast 1 om vi åpner munnen. Vi tror vi straffes om vi tar på vingene og flyr.
Våger avvisningen
Motet i meg vil gi, dele, stille meg sårbar og våge avvisningen. Det redde forbeholdet i meg vil forsvare seg gjennom å angripe. Bli stor ved å gjøre andre små.
Motet tåler å stå alene uten å bli likt av alle. Noen ganger er du på rett vei selv om andre påstår du har gått deg vill. Motet i meg vil gå deg i møte og hviske deg i øret at du er en av dem som gjør en forskjell i livet mitt. Frykten går forbi deg med en lukket mine. Men snur seg å se om du fremdeles er der.
Motet i meg vil invitere deg med i leken, ta deg med ut av de trange rommene for å samle skjønnhet og varme før vi jobber videre med det vi må i hverdagene. Frykten i meg er forbeholden og holder alltid litt tilbake i frykt for å bli avvist. Motet i meg er raust, lattermildt og kaster lys over storheten din.
Frykten i meg lukker døren – like før du trer inn. Forbeholdet er travelt. Motet har tid. Motet tror alt det håper. Elsker før noe er sikkert.
Finner kjernen når alt raser
Det virkelige motet, er kanskje læremotet. Motet som vet at det er mulighet til å oppleve vekst når du har stilt deg sårbar og blitt tråkket på. Når alle reisverk faller, må du søke tilflukt litt lenger inn. Det er en mulighet til å finne det i deg som består når alt raser. Slikt kan det bli kjernekarer og kjernekvinner av.
Når vi vet at mot og forbehold lever side om side, gir det mening å snakke om å sette mot i hverandre. Ikke minst gjelder dette for dem som arbeider med mennesker som har opplevd at frykten til tider er alt i dem. Noen ganger er frykten stor i barn, i unge. I oss. Da hjelper det å møte mennesker som styrker livsmotet.
Med blikk for livsstyrke
Modige fagpersoner vender blikket opp fra rapportene og søker med åpent blikk for å finne den andres livsstyrke midt i smerten. De fester blikket bak kategoriseringene og diagnosene for å se årsakene til smerten. Modige fagpersoner viser forståelse som senker murene inn til den iboende muligheten ethvert menneske bærer i seg.
Kanskje må terapeutene og hjelperne ha mot til å gå ut av de stengte trange rommene og ut der motet kan puste fritt? Kanskje bør timen noen ganger vare lenger enn den skulle? Kanskje skal du som terapeut eller medvandrer kan dele dine styrker og svakheter?
Kanskje kan fagpersonen ha mot til å spandere en brus og sette seg i en park med femtenåringen full av angst? Forbeholdne fagpersoner pansret i kunnskap er ikke alltid best egnet til å stille livstørsten hos dem som for tiden er tynnhudet.
Når vi gir, er vi sårbare
Jovisst er det modig å si tydelig ifra, være skeptisk, si sin mening og kritisere. Vi er flinke til å hylle dette motet. Motet til å være tøff motstander og gi kritiske blikk. Men sannelig krever det mot å dele, gi av seg selv og være vennlig også.
Når vi gir, blir vi sårbare. Og når vi er sårbare blir vi mer synlige for hverandre. Derfor er det vanskelig å være et godt medmenneske uten å dele og stille seg sårbar.
Hvordan kan et menneske få noe det trenger – om ingen har mot til å gi dem det?
Hvordan kan et menneske som famler i mørke, finne veien – om ingen vil lyse for det? For å overleve, trenger verden modige givere. Mennesker som gir gleder, varme, trygghet og beskyttelse. Levende mennesker som viser genuin interesse for den andres smerte og fryd. Som baner seg vei inn til det ene lille gjenlevende punkt av livsmot som bor i den andre.
Innerst inne i alle finnes det. MotPunktet. Bygd av rytme, musikk, gode relasjoner, naturopplevelser, vennlighet og kjærlighet. Hos dem som har fått lite motnæring, er punktet lite. Men forskning viser at livssmerte kan bli til livsvekst. Om vi gir de vi møter det de ikke har fått av god næring for kropp og sjel.
Innerst inne finnes det et punkt som frykten ikke har nådd inn til. Et motpunkt, ingen til nå har klart å ødelegge. Vi møtes der!