Jeg skriver dette på kvinnedagen 8. mars. Litt tilfeldig, men samtidig ikke – at jeg griper til tastaturet akkurat i dag. At jeg bruker stemmen min akkurat i dag.

Hvert år ildner debatten til på nytt rundt med denne dagen. Trenger vi den fremdeles? Er ikke vi så frigjorte og freidige her i Norge? Spørsmålet er så fullstendig og gjennomgående unødig. Selvfølgelig trenger vi kvinnedagen. For å snakke sammen, og ta en skikkelig tilstandsrapport for Norge og resten av verden. For hvordan står det egentlig til med oss?

LEO – Love Exit Orchestra. Foto: Foto: iTent

Mitt ståsted er som musiker. Som kvinnelig vokalist og låtskriver i Norge er jeg med på å forme det musikalske landskapet – og det er ikke en mulighet jeg tar for gitt. For selv om jeg er utrolig stolt og imponert over alle damene i bransjen som gjør en fantastisk jobb både på og av scenen – så bader vi i et hav av menn.

Kvinner er underrepresenterte i kulturbildet – og spesielt på musikersiden. Blant førsteklassingene på rytmisk linje ved UiA er det nå kun to kvinnelig musikere (en særdeles dyktig fiolinist og en på laptoplinjen) – foruten jentene på vokal og låtskriving. På hele trinnet er det kun åtte jenter.

Mange vil bare riste på hodet og påpeke at det er jo jentene som selv velger dette. Men det er relevant å se på hva som spiller inn når man tar slike valg. Og her beveger vi oss inn på det som har vært vanskelig for likestillingen. For når er et fritt valg egentlig et fritt valg? Jeg vil argumentere for at det handler om mer enn bare muligheten til å velge hva du vil – vi også må se på hvilke holdninger, rollemodeller og inntrykk du har blitt utsatt for før valget skal taes.

Du skal ikke mer enn rundt 100 år tilbake i tid før kvinner måtte kjempe for å få lov til å bevege seg inn i musikken på offentlige forum. Enkelte blåseinstrumenter var fullstendig utelukket – tenke seg til å la en kvinne spille på slike fallos-formede fristelser som en klarinett! Selv om kvinner ble oppmuntret til å både synge og spille klaver, så var dette forbeholdt hjemmet og for å underholde mann og gjester.

Sheila Simmenes. Foto: Foto: Jazz House

Vi blir det vi ser. Vi blir det vi kan identifisere oss med. Derfor er rollemodeller så viktige – og derfor er friheten til å velge ikke så enkelt som man kanskje tror. Som ung gutt har du innen du er ti år gammel sett og hørt en lang parade av mannlige musikere og artister (gjerne på radioen hvor kun fire prosent av de mest spilte musikerne er kvinner). Da danner du et annet framtidsbilde på hvilke valg du kan ta, enn en ti år gammel jente. Ja, det er mange kvinner representert i f. eks popbransjen, men det er ofte begrenset til vokal (og linkes til en svært spesifikk visuell representasjon).

Dette former tankene dine. Dette former valget ditt.

Så når har vi egentlig frihet til å velge?

Sjekk gjerne ut:

Hurra for Jentemusikken

Mannesmak og Kvinnesak

Sheila Simmenes er vokalist og låtskriver i LEO – Love Exit Orchestra, som 10.mars slipper singelen “Don’t Get Me Wrong” med konsert på No9 i Arendal. Artist, student og prosjektleder innen musikk og kultur, samt daglig leder i SHE Music. Skriver om kultur, musikk og studentlivet på Sørlandet.

www.leojazz.com, www.shemusic.no. www.facebook.com/sheilasimmenesmusic

www.facebook.com/LoveExitOrchestra Instagram: sheilasimmenes