BLOGG: Grimstad fyller 200 år i år, og det skal selvfølgelig markeres med fynd og fest. Og en av markeringene blir et historisk vandreteater 3. juni, der publikum går en runde i byen og får oppleve ulike kulturinnslag som kaster lys over det som har skjedd disse årene. Da jeg ble hanket inn i arbeidet nøyaktig ett år før premièren, var det flere aktører som hadde meldt seg med lyst til å være med. Det fantes dessuten en produsent, en kunstnerisk leder, en historieekspert, to kostyme- og rekvisittansvarlige og mye tiltakslyst. Det fantes bare ikke noe manus. Det var ikke meningen at jeg skulle skrive det heller. Det skulle skje på dugnad.
Tittelen min ble ‘tekstansvarlig’. Jeg fant på den selv i løpet av prosessen, selv om jeg til å begynne med sto oppført som ‘rimsmed’ – koselig, men ikke helt dekkende. Jeg hadde nemlig etter hvert en gruppe på syv forfattere jeg fikk lov å sjefe over. Da produsent, kunstnerisk leder og jeg hadde tråkket vandrerunden noen ganger, både på beina og i tankene, begynte det å bli klart hvor publikum skulle stoppe opp, og hva som skulle skje hvor. Dermed visste vi hvor vi trengte tekst og hva slags: Hvor passer det med en sang, hvor vil vi ha dialog, når gjør det seg med et dikt eller en rapp, og hva skal det i grove trekk handle om? Forfatterne kom med ønsker til hva de ville skrive, og oppgaver ble fordelt. Dermed begynte sjefingen min over de syv.
I tillegg til å være forfatter er jeg psykolog, og da tekstene kom inn, fikk jeg minst like god bruk for den delen av meg. For hvordan sier du til en frivillig forfatter, sannsynligvis en amatør, at dette må du nok jobbe mer med, på en sånn måte at de ikke bare klapper sammen pc-en og trekker seg? Jeg kjente ikke alle heller og visste ikke hvem som var hårsåre, og hvem som tvert imot likte å bli lugget. Men tekstene var gode, og alle viste seg å tåle litt pirking: Lag ett vers til her, få litt mer snert i dialogen der, sjekk rytmen i linje fem og seks, og se om du kan få inn flere gatenavn – alt ettersom.
Jeg skrev selv også. Først et litt pompøst dikt, som skal framføres av en skuespiller som spiller Vardeheia, en av heiene rundt Grimstad. Så en sang, som litt tilfeldig endte med å skulle være på en usedvanlig krevende melodi – rask, med korte linjer og mange rim – og som til og med skal synges av et barnekor. Da gjelder det å være gjerrig på konsonantene og finne stavelser det er lett å synge fort.
Og så den store skrivejobben: En tekst som skal binde sammen alt det andre. Den framføres av en skuespiller i måkekostyme, som guider publikum fra sted til sted. Og som alle vet, eller i hvert fall vet dere det nå: Måker snakker på rim. Så her kom alle rimsmedferdigheter til nytte.
Ganske mye av det måka sier, er praktiske opplysninger (“Gå over gata og ta en titt. Og der går det an å få satt seg litt, for de som har gått for mange skritt”), pent puttet inn i litt måkehumor (“Grimstad har mye, når en ser etter, men er kleine på offentlige toaletter. Så ligg unna byster og statuetter!”). I tillegg skal den bidra til selve historiefortellingen: “I 1906 stryker Ibsen med. Grimstad tenker: ‘Vi utnytter det! Vi går for turisme med Ibsen-sus, og da må vi ha et Ibsenhus.”
Og 2. april var altså manuset ferdig, og gjengen kunne slippes løs på det. For i løpet av prosessen har antall aktører økt til imponerende 200. I tillegg til å være et utrolig passende tall for et 200-årsjubileum, må vel dette bety at Grimstad her er i ferd med å lage et av Sørlandets største teaterprosjekter: Fem sangkor, to dansestudioer, en turnforening, et korps, diverse musikere, skuespillere fra Grimstad Teaterverksted, Arendals Dramatiske Selskab og dramalinja på Dahlske videregående skole. Pluss dem jeg har glemt. Og altså ei måke, eller rettere sagt tre, for forestillingen spilles tre ganger med en times mellomrom, og da trengs det en ny guide for hver gang. En av dem er meg, så for tiden går jeg rundt og leter etter min indre måke.
Når jeg tenker på denne forestillingen, tenker jeg på fyrverkeri: Masse aktører, masse opplegg, masse arbeid, og så svir vi det av på tre forestillinger 3. juni. Bang, bang, bang! Vil folk ha det med seg – og det bør de – må de komme den kvelden. Verken før eller senere. Bursdag er bursdag!
Sånt kan en være med på når en er forfatter på Sørlandet. Det er ikke så gærent.