Bestemor, har du skrevet om Maria Gripe ? Du må det, det er viktig, tikket det inn i min telefon i dag morges fra barnebarnet Kirsten.
For noen uker siden fortalte jeg henne at av og til skjer det merkverdige ting, at om du har et sted inne i deg hvor det skinner litt ekstra, at om du lytter, følger etter lyset, leter, er åpen, blåser forsiktig på det så det ikke slukner, kjenner at dette, dette er mitt, av en eller annen grunn er det mitt, noe som vil meg noe, så kan de merkeligste saker hende.
Slik var det med den svenske barnebokforfatteren Maria Gripe, slik var det med Maria Gripes eventyr om «Glassblåserens barn» i mitt liv.
Maria Gripe er kanskje mest kjent i Norge for radioteaterets prisbelønte oppsetning av «Tordivelen flyr i skumringen», men mange av hennes bøker har denne merkelig forskyvningen mellom virkeligheter, eller parallell virkelighet. Bare forsiktig antydende. Aldri insisterende.
I Glassblåserens barn er Flaxa Mildväder, veversken som satt over sin vev dag etter dag gjennom hele vinteren i Småland for lenge, lenge siden. Hun som vevde så vakre tepper, kom springende ut med dem og viste dem frem på markedet når våren kom, hun var min litterære venn. Flaxa Mildväder, med sin enøyde ravn, en ravn som hadde mistet det øyet den kunne se det onde med, og var blitt ubrukelig, for hva skulle hun med en ravn som bare kunne se det gode?
Den som ikke ser mørket, duger ikke. Flaxa derimot, så inn i et stort mørke, og gjennom tegn og mønster hun vevde inn i sine tepper oppdaget hun at det var spådommer. På den måten ble teppene til. Ett som ble vevet en vinter og tatt med på vårens marked var usedvanlig mørkt og vakkert på samme tid, et teppe hvor hun i mønsteret kunne se hva som skulle hende med Glassblåserens to barn, Klas og Klara.
Glassblåseren Albert og hans Sophia bodde i en liten fattig stue. Albert blåste glass ingen andre hadde sett før, så fulle av lys og av skimmer, så rike og vakre i formen og i fargen, at ingen kjøpte dem på markedet. Like fattige dro de hjemover med sine glass, helt til den dagen da alt hendte, herskeren kom og kjøpte alt Alberts glass, han ble rik, men Klara og Klas ble bortført og forsvant til en annen verden, ble tatt over «Glöminneåen» Elva hvor man taper sitt minne.
Eventyret om «Glassblåserens barn» leste jeg for datteren min, gang på gang, og i eventyret var der en gjenkjennelse, et lys som ble værende.
Flere år senere skulle jeg hjelpe en venn med på teaterturne, Petrusjka teater skulle til Göteborg med sitt dukketeater. Der var det at vi møtte en buss som hadde et miniteater inne i seg. Det var «Glassblåserens barn» med Harald Gripes tegninger og scenografi, og jeg fikk sitte inne i bussen, i den minste teatersal som tenkes kan, men med rød plysj på setene. Det lille lyset i meg fikk ny olje, og brant sterkere. Etterpå spurte jeg om å få en plakat. Nei, vi har ikke flere, dessverre. Jo, men jeg må nok ha en, fortsatte jeg. Jeg maste meg til slutt til en, noe jeg sjelden driver med.
Plakaten hang jeg på verkstedet i Avant Garden i Trondheim, rett foran veven så jeg kunne se den når jeg arbeidet. Jeg tok Flaxa Mildväder med meg som en veiviser i mitt arbeid.
Det gikk mange år. Jeg flyttet til Ny-Hellesund. Veven kom opp igjen og plakaten ble hengt som før, ved veven, innen synsvidde.
Det gikk år igjen, utstillinger, utsmykkinger, kunstprosjekt, utstillinger igjen og mens jeg vevde et teppe som het «Vendepunkt» og jeg var kommet til punktet, ringte telefonen. Dette er sant. Slik var det.
I telefonen hørte jeg en svenske som spurte om jeg ville veve teppene til «Glassblåserens barn» som skulle filmatiseres i Sverige. Om jeg ville komme til Continental i Oslo i morgen og ha med meg noen bilder av mine tepper.
Ja, sa jeg.
Det er ingen spøk å oppleve sånt. Beina skalv, jeg la på røret og gikk mot plakaten foran veven, så på den med noe som bare kan kalles en svimlende følelse. Eventyret hadde trådd inn i min virkelighet, virkeligheten var blitt eventyr.
I Oslo møtte jeg produsenten, scenografen og regissøren på Continental med lunsj på Theatercafeen. Flybåren veverske fra Hellesund fortalte regissøren, Anders Grönros om det underlige i min historie knyttet til denne boken. Han hadde filmet flere av Maria Gripes bøker og kjente henne godt, og svarte: Så här märkeliga saker händer när man jobber med Maria Gripe.
Jeg fikk jobben og et års arbeid fulgte. Det skulle veves fire store tepper som direkte knyttet seg til handlingen og to tepper som skulle være markedstepper i bakgrunnen. Dette var før datamanipuleringens tid. En av Sveriges store glassdesignere utformet alt glasset, det vakreste glass av alle slag designet og produsert spesielt til filmen. I en av scenene skulle alt glasset eksplodere. Et helt rom i et slott var fylt av hyller med glass. De vakreste kandelabere og krukker fikk en liten sprengladning påmontert, et kamera plassert midt i rommet, eksplosjonen utløst, og bare denne ene mulighet for at denne scenen kunne filmes.
På samme måte måtte jeg veve det største teppet som var 4 x3 meter ferdig, frakte det til Gamla Filmstaden, filme det ferdig, for så å sitte og rekke opp halve teppet for at det skulle filmes halvferdig. At det ble feil rekkefølge for opptak var fordi skuespilleren Stellan Skarsgård måtte en tur til filmfestivalen i Cannes.
På mitt verksted i Hellesund tenkte og skisset jeg, leste boken igjen og igjen, sendte avgårde tegninger til scenograf og produsent. Nei nei NEI, vi skal ikke ha «flinke» tegninger var svarene fra begynnelsen. Flaxa har aldri gått på kunstskole, legg av deg alt du har lært og, vær skuespiller, vær Flaxa, hiv deg utpå!
Langsomt endret tegningene seg, jeg tok inn over meg Flaxa.
«Men ur vilken hemlighetsfull källa hon hämtade sin kunskap om människoöden och mattmönster, det forstog hon aldrig. «i det svaga ljuset kan skönjas ett oregebundet mycket snårigt mönster i alle tänkbara» färjar. «Han såg att de var vackrare än nogonsin men på et dunklare och obegripligare sätt»
I et drøyt år levde jeg i denne verdenen, eller i flere av dem. Jeg satt og jobbet i Hellesund, stille, time etter time, dag etter dag, fløy til Stockholm, kom til Ingmar Bergmans «Gamla Filmstaden», var med på filminnspilling, hadde lunsj sammen med Pernilla August, Stellan Skarsgård og hele den store maurtua en filminnspilling er.
Ikke minst opplevde jeg hva film er av dyktige mennesker som har orden på hver sin lille bit, logistikk og samarbeid på høyt plan og med kunstneriske ambisjoner godt i varetatt, alt i kontrast til mitt ensomme arbeid helt alene på en øy.
Å rekke så mange tepper på så pass kort tid var umulig. På skolehuset på Borøya satt Anne Reidun Andreassen og vevde teppene som skulle til markedet, og på et klasserom på gamle Katedralskolen satt Liv Ingunn Graasvoll og vevde ravneteppene.
Teppene skulle tilhøre filmen ifølge produsenten. Men som den godt oppdratte håndverker jeg er, kaster jeg ikke garn. Så da jeg satt og rakk opp halve det store teppet laget jeg små nøster av garnet. Hver tråd ble med hjem. Jeg ble enig med produsenten at et halvt teppe kunne jeg gjerne få ta med meg hjem. Jeg vevde det opp igjen og solgte det en gang til, til Kristiansand kino.
Drømmer er som strømmer, drømmer går som strømmer står det skrevet i «Glassblåserens barn», og jeg strømmet med, fikk arbeide som i en drøm med tepper som skulle være skuespillere, fikk en utfordring og en jobb lang bortenfor den kunstverden jeg kjente, fikk treffe mange fine mennesker også Maria Gripe.
Tilfeldig? Kanskje.
Uansett, dette eventyret kom til meg.
I vinduet henger et tåre av glass som jeg fikk i gave. I tiden barna var forsvunnet og var hos herskeren og herskerinnen i en annen tid eller i en drøm, kunne Albert bare blåse tårer. Fra hans glassblåserhytte strømmet det glasstårer.
Det gikk bra til slutt. Boken handler om mye, men også at om man ønsker seg noe og får det oppfylt med en gang, uten selv å medvirke, lete, lengte, oppdage, ha tillit, så visner ønskene og drømmene inne i menneskene.
Boken må leses som den er, full av den innsikt som bare eventyr kan gi. Filmen er å finne i vår digitale verden. I Sverige ble den en stor suksess, ikke så mye sett i Norge.
Plakaten har fått glass og ramme på seg og henger – stillferdig nå – foran min vev.
Kirsten, nå har jeg skrevet om Maria Gripe. Det var rart å lete tilbake i mine historier og fint at du sa det var viktig. Kanskje har du rett. Jeg har mange flere historier.
Ingrid Juell Moe (67) er en norsk tekstilkunstner, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, og har levert utsmykninger til flere offentlige og private bygg. Hun har hatt flere verv i kunstnerorganisasjoner, og ble tildelt Norske Kunsthåndtverkerers ærespris i 2001, og har mottatt flere av Statens kunstnerstipend, Vest-Agder fylkeskommunes arbeidsstipend m.m.
Hun ble tildelt Søgne kommunes kulturpris for 2013, og i 2014 fikk hun en nyopprettet litterær pris, Sturlaprisen, for boka “Bakteppe. To brødre og krigen”.