Hver kveld setter jeg meg godt til rette i sofaen sammen med ungene for å se kveldens episode av Snøfall, den nye julekalenderen til NRK. Jeg vet ikke hvem som synes det er gøyest. Det hender både titt og ofte at jeg må hysje på ungene for å få med meg hva de sier. NRK har virkelig gjort en glitrende jobb når til og med foreldre sitter klistret til skjermen og bare få med seg neste episode.

Serien er imponerende laget med utallige detaljer som gjør det hele veldig gjennomført. En magisk drømmeverden med nye vennskapsbånd som knyttes, spennende eventyr og ekte juleglede og varme. Serien er spennende, men kanskje litt skummel for de aller minste.

Snøfall handler om Selma som mistet foreldrene brått i en ulykke da hun var liten. En nabodame, Ruth, satt barnevakt for henne da ulykken inntraff og Selma ble boende hos henne etter ulykken. Jenta drømmer om å få sin egen familie. Selma finner veien til eventyrverdenen Snøfall der overraskelser, farer og magi venter.

Skaper usunne holdninger

Men jeg skjønner jo (heldigvis) at jeg ikke er barn lenger og henger meg opp i detaljer som ikke er helt pedagogisk riktige. Nå vil nok noen oppfatte meg som ei sur, vanskelig kjerring som leter etter ting å kritisere og aldri blir fornøyd, men dette er tema som må behandles varsomt og “riktig”. For det første så har Selma bodd midlertidig hos en streng nabodame i seks år mens “Barnets beste” har lett etter et fosterhjem til jenta. Dette er i overkant lenge når beredskapshjem er beregnet som en akutt løsning, og det er synd at barn får inntrykk av at ei jente må bli boende hos noen så lenge i påvente av at de skal finne en passende familie.

Og attpåtil hos en dame som ikke engang “liker” barn, som Selma selv uttrykker. Ruth fremstår som streng, kald og regelstyrt. Hun viser ingen kjærlighet overfor Selma. Først når Selma blir borte, får vi se hun hvor mye Ruth bryr seg om jenta og savner henne.

Vonde scener

Det er vondt for meg som voksen å se at et barn blir vist så lite kjærlighet, særlig når jeg tenker på at enkelte barn har det sånn med sine foreldre eller foresatte. Barn som ser på serien kan lure på hvorfor ingen familie vil ha snille, søte Selma. Samtidig vil de fleste barn sannsynligvis ikke ofre dette en tanke, men for barn som selv er, eller har vært, fosterbarn, kan dette kanskje være utfordrende å se fordi det vekker vanskelige følelser.

Uprofesjonell håndtering

Når da “Barnets beste” endelig finner et hjem, dropper de bare innom Ruth i antikvariatet hun nettopp har arvet (lurer på hvordan de vet at Ruth er her) for å informere helt kort om den forestående flyttingen, og lar det bli opp til Ruth å fortelle det til Selma. En nesten umulig oppgave. Selma ville naturligvis hatt mange spørsmål som var nødvendig for henne å få svar på med en gang. Dette handler om fremtiden hennes. Hun skal bryte opp fra den, for henne, trygge og kjente tilværelsen hun nå befinner seg i og flytte inn til helt ukjente mennesker.

Større omveltning finnes ikke! Hvor skal hun bo? Må hun flytte langt? Hvem er disse menneskene? Har de flere barn? Tror de at familien vil like henne? Må hun bytte skole? Er de snille? Får hun eget rom? Vil hun kunne besøke Ruth av og til? Dette er en brøkdel av spørsmålene som kunne dukket opp. Heldigvis er intensjonen at slike flyttinger skal gjøres på en mer ryddig og skånsom måte i virkeligheten.

Viktig å trå varsomt

Noen vil påstå at jeg er litt yrkesskadet her siden dette tross alt bare er film, men jeg synes det er unødvendig å skape slike oppfatninger hos barn om barnevernssystemet vårt. Det er nå min faglige mening som sosionom. Jeg tror samtidig ikke at noen tar skade av det, men det kan være et sårt tema for barn som har vært i lignende situasjoner. Barn som har kjent på savnet etter familien sin, følt at de ikke hører hjemme noe sted og at de ikke er ønsket. Og som har kjent usikkerheten og redselen på kroppen i forbindelse med en flytting til et annet hjem.

Umodne reaksjoner hos voksne

Og så er det mora til Selmas venninne i Snøfall, Frida. Denne mora blir sint på Selma når hun treffer Frida med en snøball i øyet under en snøballkrig. En lek der de voksne står og heier på barna sine som deltar på to ulike lag. Selma treffer Frida uheldigvis i øyet og mora setter et stygt blikk i Salma (selv jeg får frysninger av dette blikket) og uttaler at hun gjorde det med vilje! Og når Selma prøver å si unnskyld senere, så lar ikke mora henne slippe til. Den voksne oppfører seg verre og barnsligere enn barna. Skrekk og gru!

Det er heldigvis ikke mange foreldre som ville håndtert denne situasjonen slik. Jeg som voksen blir skikkelig fyrt på denne mora (ja, jeg vet det er film). Men jeg synes det er en unødvendig scene. Samtidig mener jeg ikke at barn skal pakkes inn i bomull. Trygge barn tåler mye og de vil treffe ufine voksne fra tid til annen. Jeg mener at barn skal tåle å få tilsnakk av voksne når det er nødvendig, det er en del av sosialiseringen og læringen, men på en rolig og forklarende måte der det tas hensyn til barnets modenhet og alder.

Og en siste ting: Hadde jeg bodd i Snøfall ville jeg ha flyttet ut i den store hagen deres der det alltid er sol og varmt og ikke bo i den snøfylte byen der sola aldri er fremme. Men det er nå meg.

Men alt i alt synes jeg dette er en nydelig julekalender. Bra jobba, NRK!

Anette Moe (34) fra Øvrebø er tvillingmamma, jobber som sosionom, og har videreutdannelse innenfor human resources (HR). Hun debuterte som krimforfatter i 2009, og har utgitt tre kriminalromaner, Dødssynd, Skjebnens harde hånd og Tause ofre. Hun er opptatt av å synliggjøre mulige bakenforliggende årsaker til råskapen man møter i bøkene hennes. Hun blogger også på anettemoe.no.