Jeg hadde følelsen av å bli tatt med på et vinnerlag. Spesielt ungdommene i ensemblet imponerte meg. Charlotte Raylee Kristiansen, Silje Rom Hafnor og William Otto Iversen kommer vi til å møte igjen! Ikke det at de gamle var dårlige. Even Rasmussens sleipe og ufordragelige predikantskikkelse gjorde meg litt spysjuk. Bærer nok på for mange dårlige minner, både fra bedehus og skole.
Nå har jeg litt fri,og kan sitte i båten og irritere meg fritt over hva byens politikere i all sin dårskap har besluttet: Parkeringshus under torvet. Det skal liksom være en slags gave til byen. Fri og bevare! Det finnes jo nok ledige parkeringsplasser som det er. Jeg har fremdeles såpass tro på menneskenes fysiske kapasitet, at jeg mener de makter å bære sine poser et par hundre meter eller så. Den troen har altså ikke flertallet av politikerne. Hvis nå handelstanden flytter deler av sin virksomhet ned i dette parkeringshuset, kan det jo nesten bli perfekt? Vi kan kjøpe deodoranter og boxer-shorts uten å forlate bilen. Himmelsk! Jeg har ingen tro på at det planlagte P-hus kommer til å trekke flere handlende til sentrum,men jeg har tro på kreativitet.
Hver tirsdag og torsdag, sommeren gjennom, samles det tusenvis av mennesker på fiskebrygga og på torvet. De fleste kommer, av naturlige grunner, med båt eller buss, noen spaserer til og med, men de kommer.
Noen har hatt gode idéer. For 30 år siden var Ravnedalen et vakkert sted med to svaner og lunken kaffe. Dalen er fremdeles vakker, men nå yrer det av aktivitet hele sommeren. Noen fikk en ide.
Ellers mener jeg at det er naivt å tro at det finnes privatbilisme i Kvadraturen om femti år, sånn apropos parkeringshuset og festeavtalen.
Snart skal jeg være med på Fellesbasaren. Det gleder jeg meg til. Asbjørn Arntsen må bare få lært meg en melodi først. Han har klart det før, og han klarer det nok igjen.
I forpiggen ligger et Vilhelm Krag-manus og ber om å bli pugget. Det vil ikke bli bønnhørt, ikke i dag i alle fall, selv om det er søndag.