Flere enn meg har grublet over hvorfor hun eller han er blitt slik hun eller han har blitt. Hva er det som gjør at man liker Alf Prøysen og Herman Wildenvey og synes det kan være akkurat det samme med Karin Krogh og Gustav Fröding? Hvorfor vendte man seg bort når de andre slurpet i seg syrlige «melkebøtter» en varm sommerdag i bryggerhuset? Hva var det som gjorde at man satt 50 meter innenfor stupet av Skjervedalsfjellet når de andre satt og dinglet med føttene med fast grunn 100 meter rett ned?

Hvorfor er friidrett perlemor og fotball gråstein? Hva i all søte appelsintid er det som gjør at skriving og lesing bare blir mer og mer stas (det som har vært superstas siden man lærte å holde i en penn og et blekkhus)? Hvorfor vil jeg være liten når jeg ønsker (innerst inne) å være betydelig? Hvorfor, hvorledes, hvordan i all verden…!?

Jeg ble født og vokste opp i et konservativt hjem. Gud, Kongen, Bondepartiet. Bedehuset, Slottet, Per Borten. Hysj, predikanten ber! Sitt rolig, Kongen taler i radioen! Bøndene lenge leve, hurra! Fargen var blå, ja mer enn det: Min far elsket Anders Lange og dro den lille gutten (meg) med på vekkelsesmøter til Mosby eller der omkring.

En mager, tungdrevet gård med jorder som ropte etter mer grøfting, med fururabber og ospelier, ombrogene myrer og svaefjell. En kilometer til nærmeste nabo. Strøm da jeg var fire og et halvt år, bil da jeg var voksen. Kuer på båsen og i kulturbeitene, hest i stallen og i skogen, høner i hønsehuset, griser i bingene sine, katt og villblomster, lekestue og slåttonn og sukk fra mor og far sitt soverom i lyse sommerkvelder da søvnen blandet med lukt av sommerblomster kom og løste dem fra dagens strev.

Hva er det som former en? Jeg skulle selvsagt ha blitt kongevennlig. Jeg var etlet til å stå langt ut på høyresiden i politikken. Jeg skulle ha spyttet ut ordet «sosialisme» sammen med plommestein og ostekake, og republikk skulle være noe som folk med manglende vett hadde sans for.

Jeg skulle ha strebet mot det store, det som hadde lyd, det som vokste og breiet seg, det som ga oppmerksomhet. Jeg skulle ha snudd meg bort fra ensomhet, magre kår, små svingete grusveier og mennesker som sto og så ned på moldnevene sine når man snakket til dem. Det ble ikke slik.

Når de andre hauset Kongen og hans likemenn og -kvinner opp på Mt. Everest og enda høyere, når de ropte over seg av lykke når høyresiden i politikken gjorde gode valg, når far inviterte Peder Valebrokk (far til han du vet), meieribestyrere i Vennesla og byen og direktører på Hunsfos til Skjervedal på jakt, når han fikk meg med på foredrag av Anders Lange, når Einar Gerdhardsen og «sosialisme» var skjellsord som man helst ikke skulle ta i sin munn, da gikk en lyshåret, huløyd liten gutt på utsiden av seg selv; nei, han krøp rett og slett inn i sinnet sitt, tenkte: Er det virkelig slik det er? Og rebellen i meg sparket meg på leggen, ropte: Ikke hør på dem!

Hvorfor ble jeg i opposisjon? Hvorfor ble jeg mer og mer uenig med de andre dess mer de forfektet sine synspunkter og holdninger? Hvorledes er jeg blitt den jeg er?

Hvorfor er jeg blitt mer og mer motstander av Monarkiet dess eldre jeg blir? Hvorfor er Ap det partiet som jeg alltid skulle ha stemt (og kanskje gjør jeg det nå til høsten)? Hvorfor elsker jeg med stadig større intensitet det som er smått, ubetydelig, kanskje tungvint og lite økonomisk – det som er i opposisjon til makt, styrke, robusthet og pengemaksimering? Hvorfor går jeg stadig langs en grøftekant og heier på det betydningsløse, det som dirrer av ubetydelighet, og som likevel er det mest betydningsfulle jeg vet om?

Jeg går ut på framdørstrappa, hilser junivinden god morgen. Hvorfor, spør jeg vinden. Jeg får ikke svar.