Kunne du tenke deg å skrive for Lokalkulturen, Hilde?
Blogg. Jeg har aldri fått helt taket på hva det er. Jeg har prøvd å lese noen blogger, jeg mener; en kan jo til tider ikke unngå dem. Men jeg har lovet meg selv at 2015 skal være et år med mindre nei og mer ja, så: ”Er man først inne i en ”ut-av-komfortsonen-periode”, er det bare å lukke øynene og gå på med krum hals og nyvasket tastatur”, sa jeg hardt til meg selv og svarte med pokeransikt: ”Klart det!” Dessuten har jeg jo blitt lokket ut på glattisen en gang tidligere.
Så vær så god, det er servert:
Små hverdagshistorier/situasjonsrapporter fra et musiker- og teaterliv.
Situasjonsrapport 1
Forsvar det du jobber med med nebb og klør
Fra garderoben på et treningssenter, og jeg følte meg ikke akkurat som Guds gave til menneskene der jeg sto udelikat i tights, var tissetrengt og svett.
”Hva jobber du med?” hører jeg en stemme ved siden av meg si.
”Akkurat nå holder jeg på å skrive et 45 minutters bestillingsverk til Tall Ships Races 2015”, sier jeg mens jeg forsøker å se ut som ei som har alt under kontroll selv med tightsene halvveis av og en sportsbh som har satt seg fast i hårstrikken og som låser den ene armen.
”Å…. Gjør du det? Ja, da jobber du kanskje sammen med …..?”
Jeg: ”Nei, beklager, han kjenner jeg ikke.”
”Ikke ??? Han jobber også med Tall Ships. Dere jobber med det samme der tror jeg.” (Det samme ”ikke-blikket” igjen).
”Nei, beklager igjen, men det er mulig vi treffes når det nærmer seg, men jeg jobber alene for tiden og kommer etter hvert til å jobbe med bandet og lydprodusenten når vi skal øve inn det jeg har skrevet”, sier jeg – endelig ute av sportsbh og hårstrikk.
”Åhh… Så gøy. Hvordan er det å leve av hobbyen din?”
Jeg: ”Øhhhhh…. Jeg føler ikke akkurat at det er en hobby jeg lever av.”
”Nei, nei, men du vet hva jeg mener!”
Jeg: ”Nei, jeg gjør ikke det.”
”Hva jobber du med?”, spør jeg min samtalepartner raskt før hun får mulighet til å si noe mer.
Jeg? Jeg jobber for ….. På kontoret der”, svarer hun.
Jeg: ”Å, gjør du det? Hvordan er det å jobbe med hobbyen din?”
Samtalepartneren min gikk og jeg gikk med rak rygg inn i dusjen.
Situasjonsrapport 2
2 x 3 = 10
Telefonen ringer og en person spør: ”Kan du gjøre en 30 minutters konsert 12. desember. Det gjelder et kulturinnslag etter middag og før dessert for ca. 300 mennesker. ”
Jeg: ”Ja visst, vi spiller duo og samlet honorar er …. Dere holder PA.”
”Åhhh… Ja, honorar.. Jeg skal ta forslaget ditt opp med arrangementskomiteen.”
Neste dag: ”Du, jeg har snakket med arrangementskomiteen og vi tenkte som så: Hvis det koster oss såpass for 30 minutter. Hva om vi deler det opp på så og så mange melodier og sier at vi heller tar 3 melodier. Det blir billigere for oss og er en grei avtale synes vi.”
Jeg: ”Hmmm… Beklager, men det er ikke stykkpris her. Arbeid og innstudering er den samme om det er 3 eller 10 låter.”
”Åh??? Ok, ja, ja… da må vi nesten spørre noen andre.”
Jeg: ”Gjør det!”
Situasjonsrapport 3
Edith Piaf
Jeg spilte Piaf i teaterstykket om hennes liv satt opp på Agder Teater.
I denne forestillingen er det en scene der Piaf får beskjed om at hennes livs store kjærlighet er drept i et flykrasj. Piaf mener det er hennes skyld at han befant seg på akkurat dette flyet siden det var hun som fikk ham til å utsette reisen. Så sammen med sorgen blandet det seg også inn en stor selvbebreidelse – at det var hennes skyld at han døde. Hun gråter, skriker og alt munner ut i melodien Mon Dieu, på norsk Min Gud.
Der sto jeg da, på scenen, med armene ut og opp mot himmelen mens jeg snakkesang og gråt ut: ”Å Gud, min Gud, min Gud!”
Plutselig får jeg se at på øverste rad på amfiet henger det et menneske på feil side av rekkverket og hun forsøker å hoppe ned mens hun hvisker akkurat litt for høyt til at en ballade skal kunne overdøve det: ”Jeg skulle bare tisse og trodde det var trapp på denne siden også!” Det er ganske høyt ned derfra så vaktene ilte til for å ta henne imot, mens jeg fortvilet prøvde å se ut som Piaf som ikke ønsket å leve mer mens jeg slet for å holde meg alvorlig.
Situasjonsrapport 4
Sang og sånt.
”Du! Det er du som synger og sånn?”
Jeg – smilende: ”Særlig og sånn, det er til tider det viktigste.”
Hun ser undrende på meg så jeg føler jeg må rette opp litt og sier: ”Nei, glem det, det er jeg som prøver å være morsom og det faller i de fleste tilfeller dårlig ut.”
Hun: ”Å ja! Men du? Jeg ville bar si at du sang så fint på sommershowet jeg var på.”
”Så hyggelig å høre. Tusen takk”, svarte jeg; lykkelig over å ha taklet et kompliment så bra og sagt takk uten å skrape med foten og se ned i bakken.
”Ja, og når du sang ”Summertime” …!!… Det er noe av det fineste jeg har hørt.”
Jeg: ”Ja, nå var det ikke jeg som sang den. Det var en annen.”
Hun: ”Jo visst var det DEG!”
”Nei, beklager. Jeg skulle gjerne ha kunnet si at det var meg, men det var nok dessverre ikke det. Men jeg skal absolutt overbringe dette til rette person, noe jeg vet hun blir glad for å høre.”
Hun: ”Nei, nå må du slutte! Jeg VAR der jo.”
”Ja, jeg også”.. sa jeg.
Og slik fortsatte vi en stund til vi fant ut at det var så morsomt at vi like gjerne kunne fortsette diskusjonen over en øl på puben.
PS. Det endte med at jeg sang Summertime for henne og hun fant fort ut at det var nok ikke jeg som fremførte den under sommershowet likevel.
Men her synger jeg for dere. ”But Beautiful” fra det foreløpig siste albumet mitt, ”Short Stories”.
Sees snart igjen til ny runde historier.