For omlag et og et halvt år siden, var jeg med på å gi ut en EP. Det var, etter mange utgivelser med andre artister (hovedsaklig med bidrag på produksjonssiden), første gang jeg selv var “frontfigur” i et prosjekt. Med hensikt å gi dere litt innsikt i hva dette betydde for min del, kan det nevnes at jeg egentlig ikke kan noter, jeg har ingen formell skolegang innen musikk, jeg kan ikke synge (iallefall ikke rent), og jeg er forsåvidt for selvlært å regne hva angår mine kunnskaper som produsent. Jeg er av typen som sitter med et spørrende uttrykk, når musikere sier ting som “fiss, diss, dur og moll”. Likevel har jeg brukt mye av fritiden min på musikk, og så langt var et av høydepunktene da jeg var med og laget EP’en The Worker Ant Colony – Polyergus EP.
Det som startet med et relativt tilfeldig besøk av en ekstremt talentfull gitarist, ved navn Marius Eriksen, vokste til et prosjekt som jeg hadde stor tro på. Tross mantraet “ingen regler”, som ble gjentatt støtt og stadig, ble det musikalske fokusert rundt en akustisk gitar, pyntet med raptekster og et og annet refreng som kunne minne om sang. Det var ingen regler, men det lå i kortene at vi gjorde det vi følte vi var gode til. Etter omlag sju år i USA, og med et nesten livslangt forhold til rap og hiphop, så var det på tide å gjøre noe mer enn å dytte på fadere på miksebordet. Det var ikke det at jeg ikke hadde laget sanger før, men denne gangen var det “alvor”. Det skulle gis ut, det kunne bedømmes av folk som “har peiling”. Fallhøyden var enorm, eller det føltes slik ut for min del.
Oversett i media
Det var en forventningsfull gjeng (undertegnede, produsent Ken Ivel og Marius Eriksen) som gav ut sitt hjertebarn i juni 2014. Planene var like enorme som fallhøyden, iallefall for noen av oss. Vi så for oss å samle et band for å gjøre konserter, spennende musikalske samarbeid, og tja, kanskje en avis eller to som skrev en anmeldelse. Akkurat det siste tok vi nesten for gitt, ettersom vi tidligere hadde fått flere utgivelser vi har bidratt på anmeldt, især av lokalavisene.
Så vi gikk på med friskt mot og kontaktet aviser, store som små, lokale, regionale, nasjonale, og en skokk musikkrelaterte blogger. Først etter å ha hørt sirissene i et par måneder, begynte vi å ane at det vi hadde laget, hadde i stor grad falt for døve ører. Musikkanmelderene var ikke interessert, og de bloggene som skrev noe, bad oss om å skrive mesteparten selv. Med andre ord, hvis målet var å vinne et publikum og få anerkjennelse, så var utgivelsen en definitiv flopp. Skuffelsen gjorde seg mer og mer gjeldende, resultatet sto ikke til forventningene i det hele tatt.
Det var ikke det at vi mottok kritikk, eller at noe av det vi laget ble kalt dårlig av noen. Det ble bare ikke hørt. Når det ble hørt, så var det som regel fordi undertegnede maste seg til en kommentar fra en eller annen musikksynser, eller annen person hvis mening skulle bety noe i sammenhengen. Hos de som hørte musikken, satt lovordene løst, men man spør seg jo alltid om disse lovordene ikke er mer et produkt av ens tilstedeværelse, fremfor at man faktisk har skapt noe vakkert. Folk flest liker jo ikke å såre andre, og det er derfor veldig lett å være litt snill i bedømmelsens øyemed, især når man kjenner artistene. Jeg kjenner meg selv igjen der, på begge sider. Likeledes kjenner jeg at det som var mest sårende av alt, var at vi aldri fikk noen særlig tilbakemelding på arbeidet vårt fra andre enn bekjente. Det hadde faktisk vært litt mindre bittert om vi hadde blitt slaktet av musikkanmelderne.
Å skape noe selv er viktigst
Etter å ha vært en smule bitter over mangelen på anerkjennelse og oppmerksomhet, kjenner jeg på at dets uteblivelse har blitt en skjult velsignelse, og en mektig påminnelse om det som opprinnelig gav musikken sin tiltrekningskraft; den kreative prosessen, og kunsten å nyte den. Det var jo ikke anmeldelsene som fikk oss til å ofre fritiden vår i studio, det var ikke drømmen om å bli rockestjerner som fostret energien som ble lagt i Polyergus EP. I all hovedsak var det alt annet enn dette, alt annet enn tanker og ønsker om popularitet, ære, berømmelse, rikdom, og alt som hører rockestjernenes verden til.
Det var mer et ønske om å rive ned den illusjonen, som var grobunn for hele verket, men paradoksalt nok ble den illusjonen en del av vår visjon på veien. I dag spør jeg meg, hva om det hadde medført det vi trodde vi ønsket; en plass i riksmedia og det man antar er suksess? Et eventuelt svar på dette, gjør meg faktisk livredd. Hvorfor? Jo, for det er så langt ifra det som er drivkraften min for å lage musikk, som man kan komme. Mitt behov for å være kreativ overskygger mitt behov for anerkjennelse med en uendelig kraft. Det er selvsagt hyggelig å høre at folk setter pris på det man gjør, men det viktigste er at man setter pris på det man gjør selv, og ikke minst, setter pris på seg selv.