Oppholdet mitt i Hellas og flyktningleiren Nea Kavala er over. Turen hjem til trygge Norge er unnagjort og i skrivende stund sitter jeg på Gardermoen og venter på siste fly hjem til Kristiansand. Jeg reiser hjem med mye mindre fysisk bagasje (etter at nesten 70 kg boksershorts ble donert til Dråpen i Havet), men den mentale og emosjonelle bagasjen burde jeg nok ha betalt overvekt for.

Jeg har ikke opplevd noe fælt, men jeg kan ikke unngå å tenke på menneskene i campen som fremdeles venter, og sikkert kommer til å vente i lang tid fremover. De fleste er takknemlige og det kan jeg aldri forstå. Hadde det vært meg, hadde jeg vært sinna, bitter og frustrert. Jeg har hørt mer klaging og syting over ventetid i køen på butikken i Kristiansand enn hva jeg har hørt i Nea Kavala de to siste ukene.

Gjør som Leo Ajkic i “Flukt” og henger opp en basketkurv.

Når jeg sitter her, på Gardermoen, og folk ruller forbi med koffertene sine, prøver jeg å hente frem minnene fra de to siste ukene. Det har vært tett mellom høydepunktene og det er vanskelig å skulle velge.

Zkaria

En av opplevelsene som står sterkest er den andre middagen jeg var på i en av containerne.

, blir vi frivillige ofte invitert inn på te, kaffe, frukt eller middag i containerne, selv om beboerne har lite å rutte med. Denne gangen satt vi i containeren til Zkaria, en 24-åring fra Syria som har vært på flukt i flere år. Han går ofte i fotballtrøye og har en hårklipp en fotballspiller verdig. Når han smiler, noe han gjør ofte, så smiler han med hele ansiktet og gjerne litt av kroppen. Klemmer og håndtrykk sitter løst og det virker som han er godt likt av de andre beboerne i campen.

Noen av pengene som ble til overs i bokserinnsamlingen går til egg.

Via tolken vår, Hamed fra Palestina, som også er frivillig for «Dråpen i Havet», forteller han at han var i den syriske hæren. Han visste at om han ble værende måtte han mest sannsynlig drepe eller bli drept. Så han flyktet til Europa.

Zkaria og familen hans er spredt over hele Europa, men han føler at de er trygge, og det er Zkaria takknemlig for. Han fortsetter å takke oss som er frivillige. Deretter takker han Europa for å ha åpnet hjertene sine, og tatt dem i mot med åpne armer. En av de andre frivillige tok det han sa opp på telefonen sin, så jeg skal la Zkaria si det slik han sa det i containeren (oversatt fra arabisk til engelsk og så til norsk, noen småfeil kan forekomme):

“Jeg er svært takknemlig for at dere er her, og at dere har akseptert min invitasjon. Slik at jeg kunne vise vår takknemlighet. Jeg føler meg så heldig. På forhånd hadde vi (syrere) så mange forskjellige synspunkter om dere (europere), men etter at vi ble brakt hit på grunn av krigen, har vi sett hvor flotte og godhjertede mennesker dere er – fra Tyskland, Storbritannia, Spania, Danmark … alle europeiske land har åpnet sine hjerter for oss, og vi er takknemlig for det – det har endret mye av vår mentalitet om Europa og vår fremtid – og for det er vi takknemlige.

Frivillig Stephanie fra Spania sammen med en liten jente.

Vennligst la dine venner få vite at det syriske folk er gode mennesker, og vil dere godt.

Vi er ikke her for å ta jobber eller penger, men for å søke tilflukt, og vi er svært takknemlige for EU og det internasjonale samfunnet, for deres respons og veldig takknemlige for Hellas, som selv om de er et fattig land, er vertskap for oss. Takk.”

Zkaria takker nok en gang og vi som er frivillige fra Dråpen i Havet sitter målløse igjen. Noen av oss gråter, noen sitter med åpen munn og gaper og andre lurer på om kanskje oversetteren har misforstått noe. Men nei, Zkaria er takknemlig. Han er takknemlig ovenfor Europa, et Europa som etter min mening gjør svært lite for å få tømt campene og for å få folk ut i arbeide og utdanning.

Tusen takk Europa?

Zkaria kunne ha vært sinna og bitre for at de er brikker i et asylpolitisk spill, men han takker. Han takker et Europa som er vitne til vår tids største flyktningstrøm og hvor brorparten av landene står passive på sidelinjen mens land som Tyrkia, Hellas og Tyskland må ta ansvar for resten av oss.

Han takker et Europa som i slutten av 2016, med unntak av Tyskland, hadde sagt «ja» til å motta 1 prosent av den totale syriske flyktningstrømmen. Én prosent?! I 2016 utgjorde det rundt 50.000 flyktninger, mens fattige land som Tyrkia, Libanon, Jordan, Irak og Egypt har tatt i mot 4,8 millioner!

Han takker et Europa hvor land som Norge trenerer overføringen av flyktninger mens folk dør og lider i campene. Han takker et Europa hvor høyreekstreme krefter vokser for hver dag som går og som klistrer opp nynazistisk propaganda med bilder av hengeløkker og teksten «Refugees not Welcome» .

Nest siste kveld lagde vi mat til til noen av beboerne i campen i huset vi hadde leid.

Jeg er redd politikere som ønsker at Norge skal være forbeholdt blåøyde blonde mennesker gjør fluktruten og integreringen ekstra vanskelig for Zkarias. På den måten kan de senere peke på alt som gikk «galt» og bruke det til egen politisk vinning. Det er vanskelig å se lyst på fremtiden, men håpet er alt vi har.

Hvorfor bryr jeg meg?

På vei tilbake til Norge kommer jeg i snakk med en hyggelig svensk herremann på flyet fra Aten til København. Vi begynner å snakke om hva vi har gjort i Hellas og jeg sier at jeg har vært frivillig i en camp der. Peter som han heter, er bestefar, indremedisiner og humanist på sin hals. Vi har en lang og flott samtale hvor han deler villig egne syn og tanker. Han lurer på hvorfor jeg reiste, hvorfor gidder jeg å bry meg? Og det fikk meg til å tenke.

Søstera mi

I 2003 fikk jeg en søster. Ikke en liten hjelpeløs baby som må mates til alle døgnes tider med flytende føde, men ei tøff jente på 13 år som hadde flyktet fra Iran. For en liten familie på tre med en alenemor i spissen, i en liten bygd på Sørlandet, var hun et spennende nytt bekjentskap. Med årene ble hun trygg på oss og vi ble trygge på henne. Sammen er vi en sterk og sammensveiset familie.

Med min søster i tankene har reisen fått et helt annet perspektiv. En ettermiddag møtte jeg en 13 år gammel jente som så at vi var nye frivillige og tok seg tid til å hilse på hver og en av oss. Med sterke brune øyne så hun oss rett i øynene mens en bestemt og fast hånd ble rukket frem.

Tyske Hans fant samme kveld en sekk med leker til barna

I det øyeblikket måtte jeg ta meg noen minutt for meg selv. Det ga meg sterke assosiasjoner til min egen søster og tårene kom. Jeg kan ikke forestille meg hvordan livet mitt hadde vært uten henne og alle tilfeldighetene som måtte til for at jeg, min bror og min mor skulle få ett nytt medlem av familien vår.

Så kanskje det er nettopp derfor? Kanskje det var derfor jeg måtte dra?

Hva nå?

Etter en lang og hard dag er det fint å få ledd litt, her sammen med Roksan, en av ungene i campen.

Jeg er redd. Ikke for terrorister eller at Norge står i fare for å innføre sharialov før neste 17. mai. Jeg er redd for at våre folkevalgte fortsetter å dele oss inn i to grupper, oss og dem. Jeg har ett ønske for 2017 og det er at vi går til stemmeurnene i høst med et åpent hjerte og et åpent sinn. Les, spør, grav og vær kritisk til det de folkevalgte skriver, sier og deler. Er det noe jeg har lært etter å ha ledd, grått og diskutert med menneskene her, så er det at vi har ingenting å frykte. Det eneste jeg frykter er at Europa, kanskje Norge, går glipp av noen av de flotte folka jeg har møtt.

Jeg håper jeg får se dem igjen, ikke i en camp i Hellas, men i en hybel, leilighet eller hus i et europeisk land som vil ha dem og som legger forholdene til rette for at de kan være med å bidra til samfunnet, vårt felles samfunn.

Dråpen i Havet har tatt godt vare på meg i Thessaloniki og viser en enorm styrke til tross for at det kun er besatt 1,5 stilling. Det er en gruppe mennesker som er 100 prosent dedikert til å gjøre en så god jobb som mulig med midlene tilgjengelig. For å sikre en viss forutsigbarhet så ber Dråpen nå om nye faste givere. Her kan du få vite mer.

Les også: