Hvilken dag eller måned det var, det vet jeg ikke, men året var 1993. Jeg husker bare det var mørkt og kaldt. Om det var på grunn av at det var vinter eller hatet jeg følte vi var omringet av, det vet jeg ikke, men mørkt var det.
Jeg hadde i løpet av et par år fått to brødre og en ny pappa, en pappa som så litt annerledes ut enn de andre pappaene i nabolaget.
Jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde rundt meg. Jeg trodde f.eks. bare at pappa var en veldig dårlig sjåfør som til stadighet kjørte på knuste glassflasker. For hvordan kan egentlig en seksåring forstå at noen kuttet opp dekkene på bilen vår bare fordi pappa hadde sort hår og snakket litt rart?
Pappa sine norskkunnskaper var heldigvis ikke helt på topp på denne tiden, så han var jo helt overveldet over hvor mange som ropte og hilste på ham når han var ute for å ordne sine daglige ærend. Med sin gebrokne aksent stotret han fram et “heelo”. Mens jeg ble vant til at et av pappas navn var “Dra hjem med deg, din jævla svarting!”
Etter denne natten forandret alt seg. Jeg husker fortsatt slagene mot døra, frykten i øynene på mamma og gråten til min bror. De skulle inn og ta pappa, men heldigvis var døra solid nok eller de for fulle. Når vi kom ut dagen etterpå til knuste ruter, ødelagte barnevogner og sykler, ble det bestemt: Vi måtte flytte.
Et par måneder seinere var vi på plass i “lykliga gatan”. En gate full alle slags nasjonaliteter, kulturer og ikke minst lukter. Vi var ikke alltid enige, men vi var likestilt.
Frykten jeg følte den natten i 1993 kjente jeg ikke mer på. Ikke før i dag ...
Vi må ikke la oss selv tro at de som sto utenfor vår dør den gangen skulle inn å ta pappa fordi han var en fare for landet vårt. NEI, de skulle ta han fordi han ikke så ut som Ola nordmann.
Min kjære far flyktet fra landet han elsket og familien han elsket enda høyere. Fordi det ikke lenger var trygt for han å bo der. Et land fylt av latter, humor, sladder, sol, empanadas, musikk og dans. Dette forlot han for å komme til kalde Norge. Et land fylt av snø, rygger, komper og skulende blikk.
Fordi han ville det?
Nei, fordi han måtte.
Det er lov å være redd og det er naturlig å frykte det som er fremmed.
Vi må bare huske at det er flere rundt oss som er redde og som har bagasje som tilsier at de virkelig burde være redde.