Skrivekunsten er utrydningstruet

Ingen har bedt meg om å skrive et manifest, og det er helt greit. Jeg har aldri sett verdien i at forfattere på død og liv skal skrive manifester. Forutsetningen for å skrive et manifest er at man har radikale ideer. Mine tanker og ideer rundt fortellerkunsten er konservative. Jeg ønsker ingen revolusjon, tvert imot.

For noen uker siden sto jeg på en bussholdeplass. Jeg oppsøker ofte sånne plasser for å observere livene til vanlige mennesker. Skal man skrive godt er man nødt til å være til stede i verden. Omgitt av bitende januarkulde og mørke fikk jeg en åpenbaring. Så vel som talekunsten er også skrivekunsten utrydningstruet.

Hybridspråk

To unge gutter sto med mobilene sine i hånden og førte det som for et utrent øre kunne forveksles med en samtale. Vi har lenge vært kjent med at talekunsten er truet. Våre unge snakker et hybridspråk hvor alle hull i det norske vokabularet tettes med engelske ord og uttrykk fra filmer og tv-serier. Ord som basically, totally og honestly blir fort en placeholder der det norske vokabularet ikke strekker til. De mer moderland-orienterte blant dem kan strekke seg til å si på en måte og lissom. At talekunsten er under press er alvorlig i seg selv. Men at også skrivekunsten nå trues, kan jeg ikke leve med.

Jeg ba guttene om tillatelse til å lese noen av meldingene deres. De var nølende først, men ga etter da jeg forklarte viktigheten av å behandle voksne med respekt. Mistanken min ble fort bekreftet. Jeg vet ikke hva de har fokus på i skolen, men noen stikkprøver fra meldingsloggen deres var inkriminerende bevismateriale.

Nei

Hva mener du

Jeg prøver faktisk være meg deg men du hjelper ikke akkurat

(Forskremt emoji med lommetørkle)

Ja men jeg kjeder meg hva skal vi liksom gjøre da?????????????

Spille med meg og bare glemte det

Hva skal. I spille da

Hva skal vi spille da?

Kan vi snakke sammen en meter unna hvarandra

Hei

Hei

Hei

Men er det så farlig?

Ok, så hele millenniumsgenerasjonen og de påfølgende generasjonene står i fare for å miste evnen til å uttrykke seg presist og forståelig gjennom språket sitt. Er det så farlig? Kan ikke vi gamle bedrevitende gubber bare roe oss ned og akseptere at ting forandrer seg, og at det alltid har vært forandringer i måten vi kommuniserer på?

Jeg skulle ønske at det var så enkelt. Hadde vi levd i en verden hvor emojier på en presis måte kunne uttrykke nyansene og gråsonene i kommunikasjon mellom mennesker, hadde det vært noe annet. Men en emoji har sine begrensninger. Jeg tror det øyeblikket hvor en emoji settes på trykk i en riksdekkende avis er Hiroshima-bombingen av skrivekunsten. Manglende presisjon i språket er oppskriften på polarisering og feilkommunikasjon.

Det snakkes mye om at sosiale medier er årsaken bak de siste årenes økende polarisering. De siste årenes framvekst av stammekultur. Og det er helt sikkert en del av sannheten. Men vi snakker lite om språkets rolle i det hele. Det er ikke bare i sosiale medier vi uttrykker oss mangelfullt. Språket vårt falmer i alle sammenhenger. Jeg har ikke foretatt noen vitenskapelig undersøkelse, men registrerer at mennesker i maktposisjoner i alle roller fra toppen av næringslivet til klasserommet feilaktig appliserer uttrykket «i forhold til». Står virkelig tingene de diskuterer i et forhold til noe annet, eller er det simpelthen et misbruk av språket som har fått infisere hele samfunnet? Og hva gjør det med dem som skal arve verden når statsministeren selv ikke behersker sitt eget morsmål?

Som med klimakrisen

Filosofen Daniel Schmachtenberger bruker ofte begrepet hyperobject for å beskrive en størrelsesorden som menneskers fatteevne ikke evner å favne. Om det er snakk om atomvåpens ubegripelige ødeleggelsespotensial, evolusjonens ubegripelige tidsaspekt eller klimakrisens abstrakte framtidige potensial for ødeleggelse.

Begrepet hyperobject stammer fra Timothy Mortons bok med samme navn. Et hyperobject er noe vi rasjonelt sett forstår at har stor påvirkningskraft, men hvor konsekvensene av det ikke registrerer seg helt hos oss. Ja, vi vet at klimakrisen vil kunne påvirke oss brutalt i framtida, men det skjer ikke akkurat nå. Det er vanskelig for menneskeheten å mobilisere tiltakene som kreves for å snu det fordi konsekvensene blir for lite konkrete her og nå. På samme måte som det er vanskelig å slutte å røyke selv om man vet at man står i fare for å kreft noen tiår fram i tid. Man forstår det, men det oppleves likevel abstrakt.

Mennesker er ikke programmert fra biologiens eller evolusjonens side til å kalkulere inn sånne fenomener. Skrivekunsten er også et hyperobject. På samme måte som vi vet at klimakrisen vil være brutalt ødeleggende i framtida vet vi at en funksjonell skrivekunst er essensiell for å bevare et fungerende samfunn, et fungerende demokrati og en fruktbar offentlig ordveksling. Men når vi diskuterer skrivekunstens forfall, ender det ofte opp med at man oppgitt erkjenner at det sikkert ikke er så ille som vi tror. Det er sikkert bare en generasjonsgreie. Og det framstår sikkert bare verre enn det virkelig er.

Eksponentiell vekst er en økning i et antall som er proporsjonal med antallet selv. Vi opplever dette blant annet i teknologien. Teknologien er på en eksponentiell kurve, noe du helt sikkert forstår om du reflekterer i noen øyeblikk over hvordan datakraften har utviklet seg de siste 30 årene. Hva om jeg forteller deg at skaden på skrivekunsten er på en eksponentiell kurve? Akkurat i dag tenker vi at det sikkert framstår verre enn det er, men igjen så er jo skrivekunsten et hyperobject. Bare ikke si at ingen advarte dere om vår framtidige statsminister i 2032 uten å vite det selv starter en krig med Finland gjennom en emoji hvor hen holder begge hendene oppgitt opp.

Ikke bare ungdommen

Skrivekunstens forfall sprer seg som et virus blant oss. Lol-ifiseringen av skrivekunsten har fått fotfeste langt utenfor skolegården og internettforumene. Kanskje henger dette sammen med at å utgi bok nå bare er blitt noe man gjør etter at man har vært med i Paradise Hotel en sesong, Mitt Dansecrew en sesong og blitt lei av å lage podkast? Å utgi bok er ikke lenger noe man gjør fordi man har noe på hjertet, eller innehar kunstneriske kvaliteter som ikke hvem som helst har. Det er noe man utelukkende gjør for å pynte på topplinjen til forretningen man er tilknyttet. Men nok om det.

Det er ikke bare talentløse bloggere som Mads Hansen som bærer preg av tapt skrivekunst. Avisene og nettavisene bidrar daglig til at forfallet eskalerer. Journalister med respekt for skrivekunsten erstattes av unge, mer effektive produsenter av click bait og outrage-drevet «journalistikk». Om ikke mange år vil selv disse erstattes av kunstig intelligens som spyr ut reine faktabaserte artikler uten et snev av håndverk. Selv tilsynelatende «voksne» forfattere bærer preg av dette forfallet.

Når jeg leser de siste bøkene til Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, Maja Lunde og Jo Nesbø kan jeg ikke annet enn å motvillig registrere at viruset har spredd seg også til den kredible litteraturen. Forfattere som en gang hadde et solid grep på skrivekunsten er påvirket. Jeg sier ikke at hver eneste setning og avsnitt er infisert, men helheten bærer preg av at noe er på fote. «Hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor snudde meg, var det vann ...» Bare et kort illustrerende utdrag fra Maja Lundes «Blå». Jeg tror du forstår poenget.

Løsningen

Jeg forventer ikke at noen forstår alvoret. Som jeg grundig har forklart er dette en sannhet som det ikke faller et menneske naturlig å favne. Men om vi i det minste kan enes om at vi rasjonelt sett ser faren, tvinger spørsmålet seg fram: hva er løsningen? Ja, hvordan kan vi snu denne potensielt apokalyptiske trenden mot et idiotsamfunn? Ingen har noensinne beskrevet meg som en optimist. Jeg tror ikke det finnes noen enkel løsning.

Hvis du var en aspirerende forfatter som hadde levert et fryktelig manuskript, og vært så utrolig heldig at noen tok seg bryet med å forklare hva du måtte gjøre for å lykkes bedre neste gang, hadde du mest sannsynligvis fått følgende råd: Å skrive bra kommer ikke av seg selv. Du må dedikere deg selv hundre prosent over lang tid for å mestre håndverket. Det må bety noe for deg.

Det overhengende spørsmålet blir da naturligvis: betyr skrivekunsten så mye for samfunnet? Eller har vi andre, viktigere ting å fokusere på? Hvis fingrene dine klør etter å motbevise påstandene mine, vil jeg sterkt anbefale at du setter deg ned i fred og ro, og faktisk prøver å strenge sammen noen presise setninger i en gjennomarbeidet kronikk. Gjør deg selv en tjeneste å ikke bare reager instinktivt ved å kaste ut masse ufullstendige, ikke-korrekturleste setninger i kommentarfeltet.