«Gutteslengen»

Vi øvde for harde livet så melketenner og olabuksestoff skvatt veggimellom på grusen.

Publisert: Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Håvard Gohli

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Junior på ni spant av gårde til skolen. Med dårlig tid og full fart satte han venstre fot på venstre pedal, sparket to ganger ifra med høyre fot i kryss bak kroppen og slang den elegant over setet. Alt i en og samme bevegelse mens han suste ned oppkjørselen, vrengte sykkelen i en skarp sving mens han så til både høyre og venstre, og raste ned baken for å møte kompisen nede ved kirkegården. En liten ridder med hjelm på sin blanke hest, som har lært det viktigste: «Gutteslengen». Den som skilte guttene fra jentene før i tiden.

Vi hadde ikke så mye å tøffe oss med den gangen. Det kunne være en lang pannelugg som ble slengt «likegyldig» bakover med et kjekt kniks med hodet. Eller å være god i «klinkis», kaste på stikka, fotball eller ski. Eller til og med røyke etter hvert.

Men ingenting slo «gutteslengen».

Jentene hadde sykler uten stang. De hadde jo skjørt. Og det skulle vel tatt seg ut om jenter gjorde «gutteslengen» med skjørter. Det var bare noen få jenter som gikk i bukser, og da var det i alle fall ikke olabukser. Nei, jenter satte venstre fot pent på venstre pedal og smøg høyre fot tekkelig over kranken så ikke skjørtene viste annet enn de skulle.

Vi gutta trente lenge på «gutteslengen». Vi øvde for harde livet så melketenner og olabuksestoff skvatt veggimellom på grusen. For det var stort sett grusveier. Hjelpe meg så mange skrubbsår jeg kom hjem med. Fulle av grus og skitt ble de skrubbet av en illsint mor som var lut lei av å lappe olabukser og plastre en vilter gutt som gliste stolt med utslåtte tenner.

Fatter’n blåste i det. «Det er adelsmerker», sa han. «Sommerlegger fulle av plaster og adelsmerker skal alle gutter ha».

Og hva betydde vel en sinna mamma og en trekkfull tanngard når en endelig fikk til «gutteslengen». Det var som å ha motorsykkel, så tøft var det.

Og så festet vi papplater på bakhjulet så vi hadde motorlyd, snudde styret så det så «rally» ut, og jaget av sted i flokk etter jentene.

Men voktet oss vel for å komme borti dem, for da fikk vi «jentelus».

På skoleveien møtte vi hverandre langs veien med ransel på ryggen, vi jaktet ekorn, skjærereir og tretopper med sprettert, lekte «kåvbåi» i skauen og lagde vår egen «pilogbue».

Og så gikk vi på slang. Vi slanga alt som gikk an. Til og med neper. Spilte ingen rolle, bare det gikk an å slange det. Vi snek oss inn i hagene mens hageeieren lurte bak gardinene, vel vitende om at det var skurker på ferde. Naboene var illsinte, for på den tiden var det som vokste på trærne en del av husholdningen, og mer enn en gang var de på døra og anmeldte oss små røvere.

Hjemme hadde Mutter’n en pose lakrisbåter klar når gallsure eple- og plommekart satte tarmsystemet i full stopp.

Vinterstid lagde vi våre egne hoppbakker, akte i store flokker i gata på kjelker, skøyter, spark og akebrett. Kom det biler når vi skulle opp bakken lå vi på lur, og «broisa» opp igjen. Det var den gangen det var blanke støtfangere på bilene og vi kunne henge i dem.

Og så var det bare de «rike barna» som hadde slalåmski.

Men nå er det snart sommer, og jeg ble stående litt i døra å se etter Junior som raste av sted. Mye har forandret seg. Men ikke «gutteslengen».

Så jeg måtte ut på tunet for å ta «gutteslengen» et par ganger jeg også.

Uten hjelm, selvsagt.

Spretterter til ungene (og meg selv) laget jeg nylig, og til høsten skal jeg ta med ungene på slang.

Jaggu skal jeg det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg
  3. Sykling