Mitt hjerte blør nå for Kenya

I Kenya blir man ikke permittert, sykemeldt eller får krisehjelp fra staten som følge av koronaviruset.

Publisert:

Mandalitten Endre Drange Thompsen (37), som har kenyansk kone, har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Endre Drange Thompsen

Min sjette tur til Kenya både startet og endte nokså annerledes enn de foregående.

For første gang dro Linda og jeg sammen fra Norge, som mann og kone, fullstendig intetanende om at vi 16 dager seinere skulle sitte i hver vår karantene 7324 kilometer fra hverandre.

Det skjer noe med meg når flyet letter fra Schiphol, Amsterdam, og setter nesen mot ekvator. Det er den samme følelsen som slår inn hver eneste gang, jeg kjenner den igjen.

Varm, god og så bekymringsløs en engstelig mandalitt kan få en følelse til å bli.
Noe skyldes naturligvis av at man tyller seg inn i et slags feriemodus, men det er noe annet også. Noe som er vanskeligere å sette fingeren på.

For hver kilometer jeg kommer vekk hjemmefra, jo nærmere hjem føler jeg meg. Er ikke det rart?

Kanskje er det noe i den kjente klisjeen om at «hjem er det hvor hjertet er»?

I løpet av mine turer så har jeg fått sett en god del av det vakre og ekstreme Kenya, men det absolutt vakreste og det jeg lengter etter aller mest her jeg sitter på fjellet; det er hverdagen. Den kenyanske hverdagen.

Vi bor i en passelig liten landsby, Nyahururu, 2303 moh. og langt vekke fra storbyen og Nairobis hektiske jag.

I Nyahururu går folk sakte. Mange sitter, lenge om gangen, mens de fra orkesterplass ser verden beveger seg rundt dem.

I likhet med Mandal, så er det få som løper etter bussen i Nyahururu. Det er riktignok mange som løper, men de løper ikke fordi de skal rekke noe.

Kenyanerne kommer for seint og de bryr seg fint lite om det. De som kjenner meg vil nok neppe bruke ordet «strukturert» den første halvtimen av sin beskrivelse av meg, men likevel så ville jeg fått plass på pallen i et hypotetisk kenyansk mesterskap i struktur.

Gjestene kommer klokka sju, og først nå to år seinere, så vet jeg at det betyr at maten kan være klar i halv ni-ni tiden, helst ikke før. Hakuna matata, det ordner seg og jeg liker det.

Jeg er over gjennomsnittet fascinert av flodhester. Ofte våkner jeg om morgenen etter å ha drømt om dem og i løpet av en dag så tenker jeg på dem stort sett hver gang jeg ikke har noe annet å tenke på, noe som forekommer nokså hyppig.

Flodhestene verner om sine egne og i løpet av et år så tar de livet av rundt fem hundre mennesker. Fem hundre mennesker som har tråkket seg inn på flodhestenes territorium.

I Nyahururu lever flodhestene i vann, 20 meter fra hovedveien og et par ganger i året blir mennesker drept av disse hestene som beskytter sitt og sine.

Kenyanske myndigheter fjerner ikke flodhestene av den grunn, men de ber menneskene bevege seg med respekt. Ganske ulikt vårt syn på vår flora?

Uansett, Nyahururu er omkranset av noen ekstreme skoger og disse skogene er, på grunn av sin størrelse og frodighet, skreddersydd for ville elefanter.

Som den late og kyniske nordmannen jeg er, satte jeg en lokal eldre mann på saken og ba han kun om å ringe meg når han hadde fått øye på elefantene, og kun da.

Fire dager seinere ringte han.

«De er her og de er mange!»

Linda og jeg hoppet på den første piki piki (motorsykkeltaxi) vi så og få minutter seinere labbet vi spente inn i den kenyanske villmark.

Et par kilometer inn i dalen var det som om hjertet mitt stoppet litt opp, ikke på grunn av høyden eller den brennende kenyanske sol, men på grunn av synet som møtte meg.

39 ville elefanter på vei til en liten vannkilde. Åtte av dem elefantbabyer, noe som uroet min lokale guide og de to innleide vaktene fra den kenyanske nasjonalgarden. Elefantene verner nemlig om sine barn, med alle midler.

Tidligere samme dag var en eldre dame drept av ville elefanter fra en annen flokk.

Der ute i de dype skogene følte jeg meg fremmed på samme tid som jeg følte meg helt hjemme. Lite som kan måles og sammenlignes med en slik følelse.
Et majestetisk øyeblikk.

Da jeg, 16. mars, kom tilbake til Nairobi for å gjøre meg klar til «hjem»reise, var verden snudd fullstendig på hodet.

Det var første gang Linda og jeg dro sammen fra Norge, som mann og kone, fullstendig intetanende om at vi 16 dager seinere skulle sitte i hver vår karantene 7324 kilometer fra hverandre. Foto: Privat

Europa hadde i løpet av noen dager blitt episentrum for koronaviruset og det første tilfellet var registrert i Kenya.

Tallene for infiserte kenyanere stiger for hver eneste dag og dersom frykten for framtida er stor her hjemme i det systemrike nord, så kan man gange den frykten med hundre nede på ekvator, kanskje tusen.

I går stengte Panari Resort dørene. Panari er der hvor jeg trener, svømmer og bader hver dag. Panari er også arbeidsstedet til Linda.

De åpner tidligst dørene igjen 1. juli og fram til da skjer det ingenting. Det kenyanerne frykter er nøyaktig det som skjer, altså ingenting.

Man blir ikke permittert, blir sykemeldt eller får krisepakke fra staten når krisen inntreffer. Det bare stopper. Alt stopper.

Pensjonen til de eldre i Kenya betales av de unge. Alt stopper, ringvirkningene er enorme og hjertet mitt blør litt ekstra i disse dager for Kenya og de deler av verden som VIRKELIG blir berørt.

Krisen er virkelig.

Les flere innlegg av Endre Drange Thompsen her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785