Den herlige nærbutikken

Et lite hvileskjær før jeg trekker pusten og går og inn i sjokoladeavdelingen. Mekka.

Publisert:

Arendal-bosatte Kjell Moan (57) har skrevet dette innlegget. Foto: Palla

Brukergenerert innhold

  • Kjell Moan

Verden er sakte, men sikkert i ferd med å komme ut av isolasjon og netthandel, og det er viktigere enn noen gang å støtte opp om vårt lokale næringsliv.

Jeg snakker særlig om nærbutikken. Denne oasen for treff med naboer, bekjente, nære og perifere venner. Min bedre ¾ er ikke alltid like begeistret når hun sender meg dit på oppdrag. «Nå kommer du rett hjem. Vi har ikke tid til at du skal prate med alle du møter. Og du skal ikke handle noe annet enn det som står på lista». Jo da, hun er klok av skade. For på nærbutikken koser jeg meg.

Jeg følger alltid samme mønster på nærbutikken. Kaster først et raskt blikk på kassene for å se om det eventuelt står noen kjente der, hilser på eventualitetene og defilerer raskt forbi grønnsakene mot brødhjørnet.

Der plukker jeg gjerne opp noen brød, uten frø, for det liker ikke ungene (jeeezzz…), før jeg rusler ned min favorittdistanse langs den innerste veggen, mellom kjølediskene med kjøtt og pølser.

Det er også gjerne her jeg møter kjente. Mellom alle hyllene med tørrvarer er det dårlig plass, men her midt i «Hog-heaven» er det plass til å støtte hoftene i 1-meter-korona-avstand mot en kjølediskkant, legge armene i kors og slå av en prat.

Og mens man står der kl. 16.30 på den meste strategiske plassen mellom middagsråvarene, går den ene etter den andre forbi. Jeg kan stå der lenge og slå av en kjapp prat. For det er det blir i nærbutikken. En kjapp prat. «Hei sann, hvordan går det»? «Jeg har det som fortjent» pleier jeg å si, og rister på hodet. «Så pass ja? Og så går praten.

Reginas problem er at jeg gjør det med så mange.

Videre går jeg forbi pizzadisken og pølsebrødene, leverpostei, kaker, syltetøy og makrell i tomat. Lite å dvele ved her, så jeg går som regel rett bort til melken. Det går mye melk, så det kan jeg uten konsekvenser ta noen liter av.

Videre oppover går jeg forbi frossengrønnsakene. Lite kjentfolk her også, men oppe ved kjøttpålegget pleier det gjerne å stå noen. Rundt hjørnet og ned forbi bakervarene møter jeg gjerne de jeg akkurat har snakket med ved kjøttet. Og dette er alltid litt merkelig. De fleste vet ikke helt hva de skal si til en de akkurat har pratet med, så stemningen er litt unnvikende. «Takk for sist», pleier jeg å si. Det løser som regel opp den litt kleine stemninga og vi kan rusle videre uten å være redd for å møtes enda en gang.

Hyllene med krydder, glutenfritt og Toro-posene går jeg raskt forbi. Lite eller intet av interesse her.

Lenger nede, rett ved døra til lageret er det egg og her rasker jeg gjerne med meg en kartong. Teller alltid litt på knappene, for min bedre 3/4 vil ha de rosa eggene, mens jeg tar de blå billige. Vi krangler litt der ...

Nå er jeg inne i de mindre interessante deler av butikken, bleier, lyspærer, vaskemidler, før jeg runder ned mot øl, mineralvann og snacks. Her sliter jeg litt, særlig hvis det ikke er fredag og/eller lørdag. Er det derimot fredag og/eller lørdag, kan jeg med god samvittighet og dårlig skjult triumf putte noe syndefullt ned i handlekurven. Etter å ha testet ut alle varianter av salt snacks, mange, mange ganger, vender jeg stadig tilbake til vanlig salt potetgull. Helst Kims.

Og cashewnøtter, taffelsticks, ostepop, bacongull og popkorn.

Og peanøtter. De billige, for de er best.

Jeg pleier å stoppe litt rundt neste hjørne. Et lite hvileskjær før jeg trekker pusten og går forbi dorullene og inn i sjokoladeavdelingen. Mekka.

Gjerrige meg som er opptatt av pris blåser en lang marsj i kiloprisen på sjokolade. Det jeg sparer inn på andre ting svir jeg glatt av her. Men ikke hvis det ikke er fredag og/eller lørdag. Da klarer jeg stort sett å mobilisere den motstandskraften som trengs.

Er det derimot fredag og/eller lørdag, plukker jeg trassig alt jeg mener jeg trenger for å overleve helgen og fyller kurven med vås.

Og det er også gjerne her det andre store treffpunktet i butikken er. Bortsett fra at her i syndens pøl er ikke folk så opptatt av å slå av en prat. Tvert imot. Her kan man få et akademiske studiepoeng i fantasifulle unnskyldninger, hvis man betrakter det med et sosialantropologisk blikk.

Ved kassen er det siste sjanse til å ta med seg de nødvendige kalorier, men tyggis, pastiller og yoghurtnøtter er av liten interesse for meg. Jeg er da en mann med prinsipper.

Det blir gjerne en liten kjapp og hyggelig prat i kassen også, før jeg reiser hjem til en utålmodig 3/4 som etter hvert har gitt opp å tro at jeg bare kommer hjem bare med det som står på handlelista.

Og hun har skjønt at å sende meg på butikken er en risikoøvelse hvis det haster.

For på nærbutikken har de alt jeg trenger. Mat også.

Les flere innlegg av Kjell Moan her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kjell Moan
  2. Blogg
  3. Butikker