Jeg er dårlig på navn. Det innrømmer jeg uten blygsel. Ansikter er jeg også dårlig på. Ja, og telefonnumre, men de er det ingen som husker lenger uansett. Nå lagres jo alt på telefonen av seg selv. En må bare huske å gi numrene et navn først. Men altså, i det hele tatt er jeg dårlig til å huske folk.

Her for litt siden passet jeg opp et nytt medlem på treningssenteret. Jeg prøver nemlig å hilse på ukjente for å ønske velkommen og høre om det er noe de lurer på. Og forsikre meg om at de har forstått reglene på gymmet, som i all enkelhet er å rydde etter seg, bruke egne innesko, bruke håndkle mellom seg og underlaget, og tørke av/vaske utstyret de har brukt. Enkle regler som jeg tror de fleste treningssentre har nå.

Noen luringer kommer likevel trampende inn med slippers og «tror» at det er innesko.

Og mange av disse «noen» blir storligen fornærmet når jeg påpeker at innesko er sko som ikke brukes ute. Nå er jeg ikke urimelig, og gir dem sjansen til å skrubbe skosålene i vasken mens jeg poengterer grundig at vi bruker en formue hvert år på rengjøring av tredemøller og annet utstyr fordi det dras inn støv og skitt utenfra.

Nok om det, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det er så innmari om-å-gjøre å lure oss med sko og håndklær. Ingen vil vel legge seg på en svett treningsbenk, eller betale høyere treningsavgift fordi rengjøringen av møllene er svinedyr.

Noen få reagerer på at vi fremdeles må vaske utstyret nå som pandemien er «over», men jeg behøver ikke argumentere (forklare) mye før de er enige likevel. For det første er jo ikke pandemien over, og til alt overmål melder FHI at «Flere dør av korona – en ny bølge på vei». Men dødsstøtet for motstand mot vasking er likevel når jeg forteller om reportasjen fra «TV2 hjelper deg», som i 2018 «Fant tarmbakterier på tredemøller og treningsmatter». De fleste svelger beklemt og rynker på nesen da, og nå ser jeg at flere vasker utstyret før bruk også.

På det treningssenteret jeg trente på tidligere fikk de ansatte sjokk da de skulle rengjøre solsengene på «Brun og Blid».

Det er ingen underdrivelse å si at det ikke akkurat var loddtrekning om hvem som skulle vaske der inne, for de fant ikke bare avføring i søppelbøttene, men også ved noen tilfeller mannskit inne i selve solsenga. Forstå det den som kan, men at det er noen urenslige svin med imbesil humor blant oss er dessverre et beklagelig faktum. Og noen av dem frekventerer treningssenteret ditt også. Garantert.

Poenget med reglene våre er altså hygiene og orden. Dessverre er det ikke alle som bryr seg om å vaske hendene etter å ha berørt seg selv både foran og bak, og jeg ser enkelte på vårt gym strene ut fra doene uten at de er særlig våte på hendene. Mer enn en gang har de måtte snu når jeg «spør pent» om de har vasket hendene etter å ha «tredd av på naturens vegne». En skulle kanskje ikke tro at det skulle være nødvendig å passe på folk over 16 år, men som sagt …

Folks personlige hygiene er ikke alltid etter FHIs standard. Og bare for å ha sagt det: Det holder at det er en urenslig gjøk som tar på alt mulig, etter å ha tatt på seg selv, for å spre tarmbakterier videre over hele gymmet.

Men det var det med å huske navn. Der suger jeg. Mer enn en gang har jeg lurt på hvem den og den er, og får like ofte svar på tiltale fra min bedre ¾. «De er foreldre til den og den i klassen til junior/datter, og du har vært på både foreldremøter og fest med dem».

Jeg blir sjeldent klokere av det, men det hender kanskje det ringer en bjelle.

På treningssenteret er det likedan. Han jeg passet opp for litt siden var en litt sånn dyster voksen mann med skjegg som jeg tenkte det var best å følge litt med på. «Hei, jeg har ikke visst sett deg før, er du ny her? Jeg er senterleder, og du har blitt forklart reglene våre om håndklær og sko og slikt?», innledet jeg og viftet mot plakatene som opplyser alle våre fire enkle regler. «Du har hilst på meg her en gang tidligere, og dessuten var vi på 50-årsdag sammen for to uker siden, svarte mannen med skjegg. Au! Dette har skjedd såpass mange ganger at jeg har svaret på rede hånd. «Takk for sist da», pleier jeg på si, mens jeg unnskylder meg for at jeg er så dårlig på navn.

Jeg er like dårlig på ansikter også. Jeg møter mange mennesker som hilser, og jeg hilser blidt tilbake. Ofte uten peiling på hvem jeg har vinket til. Møtende biler blinker med lysene, og jeg vinker tilbake. «Hvem var det, pappa?», spør ungene (og/eller min bedre 3/4). «Aner ikke», svarer jeg. Ofte. Men heldigvis er det støtte å få. I alle fall når det gjelder navn.

Forskerne er enige om at det ikke er så rart at vi glemmer. Om alle som het Siv, var veldig tynne og alle som het Bjørn, hadde bjørnefasong, så ville vi ikke hatt så store problemer. Men navnet Astrid sier ingenting om personen Astrid. Vi assosierer nemlig ofte når vi husker hva folk heter.

En ting får nå være navn, men å ikke kjenne igjen folk en har møtt er verre. Det finnes en lidelse som heter «prosopagnosi», eller ansiktsblindhet.

Jeg skal nok ikke unnskylde meg med det, for jeg tok Camebridge Face mamory Test sånn for sikkerhets skyld og scoret 89 prosent riktig, der 80 prosent er normalt. Altså er jeg godt over norm. Men det jeg merket underveis i testen var at tålmodigheten ble strukket til bristepunktet.

Så her ligger nok kjernen av min elendige husk på ansikter og navn. Jeg er altfor utålmodig til å legge merke til andre enn de som interesser meg der og da.

Må nok ta meg sammen litt der.