Uten førerkort var det mye som ble vanskelig. Jeg for eksempel. Jeg ble grinete av alt det upraktiske. All kjøringen som min bedre ¾ måtte ta seg av. Og jeg som elsker å kjøre bil.
Men å sitte på er kjedelig. Med mindre jeg sitter på med Tommy. Da er det spennende.
Selv om mine bedre ¾ sa at det ikke gjorde noe, så er det grådig upraktisk at all kjøringen faller på en person. Min bedre 3/4 liker riktignok å være litt sånn overalt, men det er nå en gang noe med det der å kunne velge selv. Og hun rakk ikke alltid å lage middag til meg, heller.
Det var mye å ta innover seg, og nå måtte jeg tilpasse meg den nye hverdagen uten muligheten til å ta min del av all transporteringen. For det er ikke til å stikke under stol at med aktive unger i hus, så er en i transportbransjen. I tillegg er det mer enn unger som skal befordres. Mat for eksempel. Og egentransport til jobb, trening, treffe venner ...
Det kokte ned til valget mellom vanlig eller el. Ja, sykkel altså. Elbil har jeg prøvd. Da fikk jeg pacemaker. Uten at det var bilens skyld. Bilen ble imidlertid kondemnert. Det ble ikke jeg, så jeg måtte se etter alternativer. Buss og slikt er jeg ikke så glad i, og det er bare fem kilometer til jobb, så sykkel er helt innafor. Jeg har også vært helårssyklist i en årrekke tidligere og vet at det er null problem. Det er bare å kle seg etter været.
Jeg er nok litt treg. Gammel. Eller i beste fall litt gammeldags. Elsykkel er litt ... juks. Og så koster det flesk for en skikkelig en. På den annen side så dekket forsikringen bilen, men ... trenger jeg virkelig en elsykkel? Jeg er en smule opptatt av å holde meg i form, og får mer trim ut av en vanlig sykkel. Jeg følte veldig på at jeg skulle bidra som før, og det lå an til å bli mer enn nok kjøring på min bedre ¾.
Jeg hadde lange diskusjoner med meg selv. Strengt tatt er det ingen ulemper med elsykkel, men likevel strittet det i meg. Mye penger, og «den følelsen». Juks, liksom ... Jeg hadde, da som nå, i utgangspunktet ikke lyst på en elsykkel, men ville det vært lurt når jeg så ut til å skulle være så lenge uten bil?
Eller skulle jeg tenke trim og trening og bruke den vanlige jeg har?
Med en elsykkel øker aksjonsradiusen uten å svette meg i hjel. Jeg kan sånn sett bruke den i jobb hvis jeg ikke skal for langt. Til Tromøya for eksempel. Det går. Men hvor ofte er det?
Med en elsykkel rekker jeg trening før middag og sparer sikkert ti minutter. Det er mye når det venter ferdig dekket bord hjemme. Og risiko for en kone med sleiva og/eller kjevla i hånden. Henger jeg på sykkelvesker og har en sekk på ryggen, kan jeg få med meg det meste og handle inn mat og sånn. Det kan jeg med en vanlig også, men da er det mer pes igjen. Og mer trening ...
Og helt ærlig. Så klart jeg ville digge en elsykkel. Men trenger jeg den? Den sykler jo ikke for meg. Jeg må fremdeles trå sjøl. Den gjør det bare lettere. Alle vil vel gjøre det lettest mulig for seg selv?
Slike sykler er dessuten populære blant tyvene. Man hører om folk som har e-syklene stående inne i boder og garasjer, og likevel blir de borte vekk. Det frister ikke det heller. Og jeg vil nå ha en skikkelig en hvis jeg først skal ha en.
Min gode venn Ivar selger sykler, og jeg får en grei pris av ham. Skal det bli el, må det bli en Scott. Blar jeg opp 20 lapper, får jeg en av god kvalitet.
Men ... den vanlige Scott-en jeg har er gullegod. Ikkeno’ galt med den.
Bortsett fra at den går ikke på batteri.
Sånn holdt jeg på. I dagevis. Klarte ikke å bestemme meg. Fant ingen jeg likte. Og mens jeg satt der og akkederte med meg selv og kranglet med sykehus, politi og forsikringsselskap, fikk jeg jo lappen tilbake likevel.
Så det ble diesel. Med min egen logo. Og jammen fikk jeg lykken tilbake med det samme.
Bilen min ble parkert i dødens forgård