Æ tykke denna jula kåm litt badust på oss, men det æ vel det som æ jul…plutseli så va ho bare der.
Mi va heldige mi, mi som æ fødd på 70-tallet. Mi va vel noen a dei føste som hadde foreldre som bjønte å tjene godt med penger…Olja hadde ramla innøve fedrelandet, å foreldrane våres bada i olje. Detta gjorde jo at mi va dei føste som konne ønske sæ noe så flott som for eksempel jetski. I byen så klinka di te med slalomski, men her opp i bygda så holde det med jetski.
Jetski hadde æ på ønskelista mi. Æ ser jo sånn i ettertid at detta ikkje va noe sjakktrekk, æ skolle nok hellår ha holdt mæ te miniskiane. For dei a dykken som ikkje heilt vett å detta dreie sæ om, så va miniski noen bittesmå plastikski som blei festa på beinane med reimer. Di va vel hallmeteren lange, å speilglatte.
Det gjorde ikkje så møe å ramle på deia, du konne jo skrabe dæ opp i trynet på noe skare hvis du va uheldig, men innfestinga på skiane gjorde at ikkje du vrei a dæ beinane. Jetskiane derimot, dei va noen ånkli beinknusåre.
Æ fekk jo ønske mitt oppfylt, æ kan minnest at Merete hadde ønska sæ skøyte den jula. Mi fekk begge to ønskane våres oppfylt. Lide visste nok foreldrane våres at det di just hadde gjedd oss skolle være med på å forme landet.
Det va møe på den tia som va nytt…ånklie tegnefilmer frå Amerika va ein a tingane. Dei måtte ikkje «bruges opp», så dei fekk mi bare se på julaften, på formiddaen. Så mi måtte opp tili for å se detta på statskanalen.
Mi hadde jo tegnefilmer te andre tie øu, men ikkje Donald å Mikke. Då gjekk det for det meste i sønnli greier.
«Streken» va ein a di…Sjøl så tykte æ Streken va gøy. Det va egentlig bare ein strek som føyg ifrå den eine sia på skjermen te den andre å va sinna. Han ramla te stadighed uttforbi streken sin, å det va vel det som va litt gøy å sidde å vente på.
Så va det ein ellår anna feiljustert fyr som fant ud an skolle lage noe mi kalte «kvakk kvakk». Æ vett ikkje å som va verst…at serien faktisk blei laga ellår at noen tykte det va ein god ide å senne detta på tven.
Det flaksa rondt noen papirfoggle å sa kvakk, det va egentlig alt di gjorde! Di hadde te å med ein fandenivoldsk «sang» som brant sæ såpass fast i minnet at an gjekk ikkje øve før langt uttpå tårsdagskvellen!
Mi må ikkje gløyme Pompel å Pilt. Kjære vene! Skolle jønne ha hatt ein prek med denna fyren som meinte at detta va go onnårholdning for bånn. Mi va jo te tie vedskrøymte a deia skumle dokkane som hoppa rondt blant sykkelpumper med hår å skolle reparere ting. Di fekk ikkje fiksa noen ting som helst hellår! Æ kan minnest di vikla sæ te stadighed inn i noen sønnli gardiner…Nei, det va ein grusomhed som reiv nattesøvnen ifrå oss.
Men tebade te deia julepresangane, ellår våpen om du vil.
Merete blei jo selvfølgeli fornøyd med deia skeisane sine, det va jo detta ho hadde ønska sæ. Ho blei sendt ud i tunet for å teste deia. Det va så vidt ho fekk i sæ noe mad på mårranen 1.juledag før di spente på ho deia meiane.
Som beskyttelse va lue å vanter. Det va hålkeføre denna jula, så gårdsplassen va som glassert. Uttpå der fekk ho lov å teste…altså, denna gårdsplassen va jo ikkje plan. An va jo bolkete å skjeiv, mi budde jo midt i ei kleiv kan du vede, men uttpå der skolle ho.
Mi sadd i vinduet å så ho spant å kravla så ette beste evne uttpå der. Gårdsplassen va «skjerma» med sylskarp mur på begge sider i sånn cirka pannehøyde. Fullstendig uden noen form for kontroll herja ho rondt innimellom murane. Ramla å sklei. Av å te råkk ho å ta sæ føre, men dei fleste gångane va det med haue fus i isen.
«Så flink du æ», kom det frå kjøkkenvinduet. Mamma sadd å røykte i vinduet å kikka på jentongen sin som kjempa for livet uttpå der. Merete konne jo ikkje noe annt enn å prøve å mestre detta ette beste evne, det va jo ho som hadde ønska sæ deia meiane. Ho ramla møe den vintåren.
Slalomski hadde sånnone bindinger som løyste ud hvis du datt…samme som nå, men jetski hadde ikkje det. Du trengte hellår ikkje slalomstøvler oppi deia. Deia skiane va noe lengre enn miniskiane, å så hadde di stålkanter. Så du konne svinge brått med deia…så sant du hadde slalomstøvler. Te å bjønne med så fekk ikkje æ det, mi hadde ikkje på detta viset med midler, så dei måtte ønskes te neste jul sikkårt.
Æ hadde fått høre at en måtte smøre deia inn med glider, evt. gni parafinvoks onnår di. Mi fekk jo parafinvoks a han som leverte fyringsolje te oss hvert år. Den blei mest brukt te å smøre opp sørlandsskoffa, for den va jo så sjur å rosten at det va mest te å dræbe sæ på.
Bindingane te jetski va noe som konne ligne på skruetvinge. En måtte skru fast skoane…heilt fast! Det va absolutt ingen kjangs for at denna bindingen konne løyse ud. Leddane våres derimod…det va dei som evt måtte «vige» i evtuelle fall. Å fallane blei det mange a.
Æ måtte jo bruge skisko det føste året, ellår begsøm som det hette. Det va noen litt mindre fancy skisko enn det di hadde i byen. Der hadde di sånnone rottefella-sko. Æ skrudde fast deia skoane å satte uttfor bakken på Skjærhauane på nysmørte jetski.
Di tok a som prosjektil. Å før æ visst ordet a det så flaksa æ øve veien i bonnen. Som regel så klarte en greit å stoppe før veien, men det va før jetskiane si tid. Det va et par stykken som hadde slalomski øu der, dei klarte å hoppe øve veien…så sant brøydekantane va høye nok.
Med jetski så gjekk ikkje det an…altså, det vil sei at du kåm øve det føste brøydekanten, men en hadde ikkje fart nok te å fly heilt øve, så mi klaska ner midt i veien. Å der lå mi å heiv ette pusten å håpte at ingen kåm te å kjøre øve oss.
Det gjekk hardt ud øve anklane den føste sesongen. Det va dei som vrei sæ i ualminnelig mange rare vinkler. Året etter så fekk æ sånnone slalomstøvler. Då gjekk det møe bære med anklane, men då va det kneane som fek kjørt sæ.
Di tok te ved ettehvert, mamma å dei. Då fekk æ innvilga et ønske om slalomski. Deia skiane he æ vel omtalt før her på bloggen.
Nå ska det seiest at udviklinga på denslags redskab he gått i rektig retning, men dei som æ fekk kan ikkje ha vært fårska så møe på.
Nærliggans å tru at detta va ein slags prototype. Di va mesten lige lange som langrennskiane mine, å dei va kjøpt inn så æ konne vokse inn i di.
Det va komplett umulig å svinge med deia skiane, å farten du fekk på di va…altså det gjekk så fort at tårane spruta ud a trynet! En flaksa ikkje bare øve veien på deia, en gjekk mesten inn i bane rondt jorda.
Mi brukte møe sparken. På kvellane når det va blitt mørkt så va det så gøy å renne ner kleivane i Brandehei. Jøudå, der va biler å sånn…dei holdt som regel «fart ette behov», men mi så jo lysane på di, å då va det bare å styre rett ud i fånna.
Det gjekk jo sport i det ettehvert, å styre ud i fånna. Hvis ikkje en blei forstyrra a bilane så konne en oppnå eventyrlig fart når en passerte videregående skule. Det konne være speli å tvangsavslutte ferden der, men kåm det bil så va det jo det mi måtte. Veien dele sæ i tri der…det vil sei at visst du «bomma» på den beste brøydekanten å traff den «smale», så konne en flakse heilt øve å lande på veien igjen. Det va verst for han som sadd foran, den som stod bag å styrte fekk sæ som regel bare ein i magen.
Mi konne au finne på å lage tog med sparkane. Då va mi jønne fire sparker i sammen. Då va det ein bagerst som stod oppe, den som sadd på holdt i sparken foran osv..Han som sadd heilt føst sadd egentlig på nåde å va kun på pønt…det va han som blei flaksane…langt!
Å håbe dykken klare å holde dykken fræske å i form. Mi stenne jo midt oppi denna hersens pandemien ennå, ei strøymkrise he mi øu fått tredd ner øve øyrane…
Det æ ikkje fritt for av å te å tenke på at alt detta surret mi he hatt i det siste konne være takla på ein ann måde…det æ då du ska huske på at dei (mi) fleste som styre denna skuta nå, æ dei samme he vokst opp med Pompel Å Pilt å som øu he skamslått hauane sine både på skeise å på jetski.
Det konne ha vært så møøøøe verre.
Med det så vil æ ønske dykken alle sammen ei forryganes godt nytt år, å takke for følle i 2021!
Å husk: enten så gjenge det øve, ellår så blir det bære!!