Takk for utfordringen, Mark! Det er jo en utfordring med tanke på å huske det som har skjedd, det var liksom ikke i går…
Vi har kikket gjennom bilder, avisklipp og sånt, og minnene strømmer på. Crosslight ble etablert i 1984 etter oppløsningen av bandene Mika og Fokuz på Søm. Crosslight ble dannet med medlemmer fra de to gruppene, og det ble da Roald Råsberg på sang og trommer, Kjell Tønnesland på sang, synth og gitar, Jens Arne Rakkestad på gitar og Kjetil Govertsen på sang og bass. Året etter kom vokalisten Espen Kronborg inn i bildet, han hadde vært vokalist i bandet Entrance fra Slettheia. Vi brukte kun egenprodusert materiale, og hadde med det vår egen stil på musikken.
Varmet opp for Jerusalem
Vi debuterte ganske bra med å varme opp for Jerusalem på Mandalsfestivalen i 84. Ellers holdt vi konserter mest lokalt i Kristiansandsregionen, vi rakk jo til og med å holde konsert i Kjevik Kino før den brant ned. Etter hvert ble det lenger turer og vi hadde nok fans i hele bibelbeltet etter hvert. Vi var med på talentkonkurranse i 86 i Stavanger Bedehus, som hadde et stort miljø rundt kristenrocken. Husker at der satt selveste Hans Inge Fagervik i juryen. Vi kom på delt 4. plass blant rundt 20 band, så vi var godt fornøyd, selv om vi ikke vant noe førsteplass med platekontrakt.
I 86 fikk vi ny bassist, en glad lyslugg fra Slettheia, Glenn Fjeldsgaard som hadde langt hår og kunne spille bass, så dette var lovende! Vi kom inn på NRK-programmet Kluzz i 86, hvor vi faket med playback på TV med låta Hope og ble intervjuet om tekster og meninger rundt rockemusikk i kristen innpakning.
Mini-turné
I 1987 arrangerte vi en mini-turné, og startet opp på Daisy i Sørlandsparken, deretter gikk turen til Moi Grendehus, Tasta Bydelshus og Stavanger Bedehus. Denne turneen ble omtalt i en liten reportasje i ukebladet Det Nye, som var et populært magasin for tenåringer i den tiden.
Vi hadde eget lyd og lys-rigg og king size Iveco bandbil, takket være overivrige bankfunksjonærer som ga oss lån til det vi trengte. Vi holdt til i diverse øvingslokaler i byen, først på Randesund Menighetshus, så på Oddemarka skole sammen med Seventh seal, og sist i Christian IVs gate på loftet over Sonjas kjoler, her var vi sammen med Kristiansand Lyd/ Bjørn Tvedt etter å ha solgt PA-riggen.
Da vi ikke fikk noe platekontrakt etter en haug med demotapes vi sendte rundt, laget vi en vinylsingel på egenhånd, med påfølgende musikkvideo med låta Midnight sun, som er en rolig 80-talls ballade. På side b var låta Sailaway. Vi fikk til en dialog med det engelske plateselskapet Kingsway, men kontrakten uteble…
Spilte for 5000 mennesker
Høydepunktet for oss den gang var å komme gjennom nåløyet på Skjærgårdsgospel Festival i Kragerø, noe vi til slutt klarte i 87, og det var stort, med 5000 publikummere på utescene en sørlandsk sommerkveld.
Utpå våren i 87 begynte drømmen om USA virkelig å ta form. Vi la planer, forberedte oss, og solgte unna det vi den gang hadde og som var mulig å omsette i kroner. Biler, musikkanlegg og “frimerkesamling” røk under en lav sko. Det gav oss den startkapitalen vi trengte. September samme året satte vi oss på flyet til New York. Guttedrømmen var i ferd med å bli virkelighet, og selve opplevelsen kan ikke beskrives med ord! Vi var i gang! (Kjell valgte dessverre på dette tidspunktet å bli igjen i Norge.)
Tøffe tak økonomisk
Etter tre måneder, “blown away” av inntrykk og opplevelser befant vi oss på et rustent motell en plass i New Jersey. Tidlig en tirsdags morgen ringte telefonen. Det var fra Sørlandsbanken. Torsdag var vi tilbake i bankens lokaler i Markensgata for å ta tak i “gammel moro” (ref. det glamorøse lyd- og lysanlegget) og fikk ryddet opp.
Det første året i USA var vel tøffest. Lengre perioder med kun ett måltid om dagen, nemlig spagetti. Uten saus eller tilbehør! En annen periode, kun ett egg om dagen, og som det var lurt å drøye så langt utpå dagen som mulig.
I tillegg gikk vi daglig mellom plateselskap og management fra uptown til downtown Manhattan, fordi vi ikke hadde råd til andre fremkomstmidler, og kiloene raste av kroppen. På et tidspunkt veide Glenn så vidt over 50 kilo. Bassen var jo på et tidspunkt tyngre enn kroppen min. Det føltes i alle fall slik. Men full av guttedrømmer var dette kun en fartsdump på veien!
Bon Jovi, TNT, Stryper…
Dette året la grunnlaget for det som skulle komme. Kontaktene vi knyttet oss i løpet av denne perioden, samt innsatsen og spillejobbene, gav uttelling. Kontrakt med et management-selskap som på mange måter ble forløsningen vi hadde jobbet så hardt for. Plutselig rykket vi opp en divisjon eller tre. Når vi i tillegg ble forsterket av Bjørn Ole Rasch på keyboard, gikk det strake veien. Vi fikk spillejobber på steder som CBGB, Cat Club og The Bitter End (Manhattan). Vi traff flere av de riktige folkene i bransjen, hvor det ene ledet til det andre.
Den ene dagen var vi i studio med produsent Neal Kernon og sang back up på flere av låtene på det som ble det siste albumet til Ole I’dole (Evenrud) og Trond Holter (vet ikke om vi var årsak til det, men), neste dag på releaseparty med Bon Jovi og Stryper. Eller en vanlig club night sammen med f.eks. Tony Harnell fra TNT. Manageren fikset det meste, og vi fikk møte mange av våre helter vi tidligere kun hadde sett på tv eller en musikkvideo.
Takket nei til Capital Records
På lik linje med Mark Bjorvand fra blant annet Seventh Seal, er dette en følelsesmessig berg-og dalbane å se tilbake på. Minnene er fantastiske og erfaringene fra disse årene er noe vi på mange måter og i ulike sammenhenger bruker den dag i dag.
Årene i USA fra 87 til 89 var fylt med intense opp- og nedturer. Enden på visa for Crosslight var riktignok tilbud om kontrakt med et av verdens største plateselskap, Capital Records. Tilbudet var en toårig utviklingskontrakt som ville låse oss til selskapet i denne perioden. Da Atlantic Records, også det en av de store, helt på tampen meldte sin interesse med noe som kunne være “en større avtale”, valgte vi å takke nei til Capitals tilbud.
Slutt for “puddelrocken”
Det hele ble for vår del noen nervepirrende måneder. Dette viste seg også å bli slutten på en tidsepoke, nemlig “puddelrocken”. Det var et sjokk! Hele bransjen endret seg på kort tid. Ingen satset lenger på den “utgåtte” sjangeren, og dermed bar det hjem til Norge for en gjeng litt slitne, søndagsskolegutter fra Vågsbygd og Søm. Erfaringene og opplevelsene fra denne tiden er minner for livet, som ingen av oss ville vært foruten.
Vi sender med dette stafettpinnen videre til gutta i “P.G Stølen and the Holy riders of Good News Band”, som på samme tidspunkt som Crosslight og Seventh Seal, dog med noe mildere toner, satt sitt preg på distriktet!