Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (54) har skrevet denne teksten. Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (54) har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Fortell om det fine

Hva i livet ditt var så fint at du vil gjenskape det?

I et intervju på Radio Rock kommer Øde Nerdrum med nøkkelspørsmålet alle menneskemøtere burde være opptatt av: Hva var det som skjedde i barndommen som du vil gjenskape i ditt voksne liv? Hva var bra og verdifullt? Hva var fint samtidig som noe var vondt? Hva godt kan vi forsterke sammen? Det kan være en utrolig liten del av en barndom, men noe som allikevel kan forstørres, som ikke må glemmes i alt det vonde som også kan ha skjedd.

Øde Nerdrum forteller at han og faren, Odd Nerdrum, hadde hatt samtaler om temaet traumer i barndommen og om det å være åpen om følelser. I intervjuet trekker han fram at det ofte fokuseres på at vi må være åpne om og snakke mer om de vonde følelsene. «Men hva med de gode følelsene?», spør Øde. «Hva med det bra som skjedde? Skal vi ikke dele det også?»

Dette innlegget ble først publisert her

Samtidig som vi etterlyser åpenhet og vil anerkjenne gjennom holdninger og handlinger at vi tar det vonde på alvor, kan vi ta det gode i et menneskes liv på alvor. Det har skjedd mye vondt og krenkende i mange barns liv – og dette skal møtes, forstås og stoppes. Men å ta noe på alvor, vil ikke si det samme som å ende i håpløshet eller miste fokus på det som får et menneske til å overleve og takle livet, tross alt. Vi kan arbeide videre med hvordan vi snakker om og nærmer oss en vond barndom, traumer eller smertefulle opplevelser i livet.

Når det er på tide med en traumepratpause, kan det være viktig å arbeide med balansen i fokus på det smertefulle og det vakre, og hente fram ulike perspektiver ved det å leve og det å være menneske.

Solen skinner, selv om ikke vi ser den. Vi er flere ting på en gang. Og noen små, men viktige opplevelser av å ha verdi, kjenne glede, snev av håp, kan forstørres og gjenskapes. 

I et foredrag vektla den danske religionspsykologen Peter la Cour spørsmålet: Hvordan har du overlevd, klart deg til nå? Han vektla også den eksistensielle helsen. Om tro, for eksempel, er noe som har hjulpet mennesker å bære det vonde, skal vi åpne for at de deler dette og bygge videre på det. Uavhengig av hva vi selv tror og ikke tror på.

Det kan være flere gode ting som kan være verdt å gjenskape: Kanskje en liten blåbærtur med hyttenaboen hjalp et barn til å holde ut krevende dager med en familie preget av rus? Kanskje en lærer så deg og ble en støtte da foreldrene var i konflikt? Kanskje du byttet skole og fikk en venn etter år med mobbing? Det kan være små og store hendelser som kan gjenskapes for å gi livskraft, og kraft til å bære påkjenningene.

Jeg hiver meg ikke på tenk positivt-bølgen. Dette er noe annet – å ta både sorgene, påkjenningene, sårene og skadene på alvor, men samtidig forsøke å utforske hvor og hvordan vi får kraft til å gjennomleve, leve med og bære det.

På samme måte som vonde minner kan bli trigget, kan gode minner bli trigget. De gode minnene er også levende. Noe vi kan bevare, la bli en del av oss.

Å ta livet på alvor, handler om å ta både det vonde og det gode på alvor.

Livet ydmyker oss og livet inviterer til skjønnhet. Som Albert Camus skrev: «Det er skjønnheten og de ydmykede. Og jeg vil være tro mot dem begge.»

Jeg møtte gutten på 11 år som var fornøyd med psykologen sin på BUP. «Hun spurte alltid først om det var noe jeg hadde lyst til å fortelle. Og da kunne jeg fortelle om fotballkamper, skolen, dumme venner og hva som hadde vært gøy. Så snakket vi om det andre etterpå.»

Det er fint å være åpen mot verdige mottakere. Ikke mot alle. Til alle tider. Men til noen.

Om det innerste. Det vanskeligste og det beste. Det handler om identitet. Vi vil ikke defineres ut fra sårene alene, vi vil være hele mennesker med potensial og ressurser.

Kanskje vi skal ha noen nye kampanjer i barnevern, psykisk helsevern, skole og på arbeidsplasser? Fortell om det fine. Spør etter det gode i livet. 

Snakk om det. Alt det fine og vakre. Det som har fått deg til å takle livet.  Vær åpen om det du vil gjenskape fra barndom og oppvekst om det så er veldig lite.

Fortell. Om det gøyeste du har vært med på. Det som gjør at du kjenner det er godt å leve. Gå til dem du får tro på deg selv av å være sammen med. Vær der du har mot til å elske. 

Balanse er nøkkelordet. Balanse i hva vi ser etter i et menneske. Det som er tråkket på og ødelagt. OG: Det som har overlevd. Står rakrygget. Beveger seg videre mot ny glede. Jeg håper spørsmålet vil gjalle eller gå som en stille hvisken fra menneske til menneske. Fra venn til venn, fremmed til fremmed, mor til barn, barn til far. I husene. I bakgatene. I mørket. I lyset. På svabergene. På viddene. I fosterhjemmene. På institusjonene. I fengslene, kirkene, idrettshallene, på kafeene. 

Hva skjedde i livet ditt som var så fint at du vil gjenskape det?