Her om dagen var jeg på pacemakerkontroll. Der kunne Dr. Sverre fortelle at hjertet mitt har en arytmi, og at det helt sikkert ikke var noe å bekymre seg for. Han bestilte likevel en kontroll av kransarteriene, og det før jeg rakk å be om en utredning. For jeg er flink til å mase på leger og andre i hvitt. Ja, folk i gymtøy også forresten. I det hele tatt er jeg flink å presse på for å få det slik jeg vil.

Vel, jeg dro fra Dr. Sverre med løfte om utredning og en resept på betablokker for å dempe blodtrykket. Som tidligere har vært for lavt. Blodtrykket, altså. Ikke Dr. Sverre. Han er minst 190 cm. Men nok om det, blodtrykket mitt er altså ikke helt på stell, og en «hvilken-som-helst» utredning av «hva-det-skal-være» gir en god klang hos meg så lenge det er mistanke om noe. Som jeg sa til Dr. Sverre: «Helsevesenet får gjøre sitt, så skal jeg gjøre mitt».

Da jeg møtte til utredning på sykehuset, lurte de på om jeg kjørte bil, mens jeg ble barbert både her og der og påsatt elektroder. Og siden jeg sa ja, lurte de på om jeg ikke hadde lest innkallingen? Jo, det hadde jeg da, men åpenbart ikke fått med meg at jeg ikke kunne kjøre bil etter å ha fått «beroligende» under undersøkelsen. «Beroligende», flirte jeg. «Jeg er da ikke nervøs. Tvert imot. Jeg er glad for alle prøver som blir tatt når det er mistanke om noe. Dere får gjøre det dere skal, så skal jeg gjøre mitt», gjentok jeg. «Det er jo bedøvelse da», fikk jeg vite.

Legen som skulle føre sonder og slanger inn i mitt legeme, uten «beroligende», sa takk for sist, og lo da jeg åpenbart ikke kjente han igjen med en gang.

 «Vent nå litt, du er han legen som leser Fædrelandsvennen, ikke sant?», rakk jeg å si før han fortalte sykepleierne at jeg er å finne i nettavisen en gang i uka og konsekvent kaller min kone for «min bedre ¾».

Jeg fikk anerkjennende nikk fra de to sykepleierne, som på sin side roste legen for å være god på kjenne igjen folk. «Bare vent», sa jeg. «Snart kan du lese om det å huske navn og folk». Jeg må innrømme at jeg ikke husker hva legen heter, men han bor i Risør, og Dr. Risør er en fin fyr.

Mens jeg fulgte med på skjermen, perforerte han meg pedagogisk og hyggelig og forklarte alt han gjorde.

Praten gikk løst mellom oss begge om mye og mangt, og med en puls på 60 fikk jeg vite at det faktisk var en veldig trang arterie som måtte blokkes ut. «Fint, flott, herlig», sa jeg fornøyd.

Altså fornøyd med at de finner det som er galt, og faktisk gjør noe med det. Misforstå meg rett: Det er jo noe drit at jeg har tette årer, men når de tar meg på alvor, utreder, finner noe, og fikser det … Da er jeg fornøyd. Et velfungerende hjerte er jo å foretrekke.

På venterommet traff jeg forresten en kar jeg kjente så vidt fra før. Vi fikk oss en hyggelig prat, og da han kunne fortelle at han hadde en del tørre stokker av noe han trodde var barlind i kjelleren ble jeg oppriktig glad i han. Han fikk telefonnummeret mitt, så nå venter jeg på å høre fra eks-parkeringsvakten som har overtatt en gammel gård i Åmli.

Inngrepet gikk bra og de skvatt da jeg kravlet (smidig) ned fra operasjonsengen. Jeg ble plantet ned i en seng med hjul og trillet inn på rommet hvor jeg straks ble tatt imot av Søster William fra Irland. Hyggelig sykepleier med glimt i øyet som var interessert (høflig?) i både buer og trening. Han bodde forresten i Grimstad og jobbet altfor mye til å få trent regelmessig. Men han likte buene mine.

Det samme gjorde Dr. Mirushega, legen som skrev meg ut dagen etter. Hun var forresten fra Grimstad hun også. Og ung. 27 år, akkurat som en av døtrene mine. Hun flirte da jeg sa jeg var 60 i kroppen, men 20 i huet og ikke likte helt at alderen begynner å prege meg. «60 er jo ikke gammelt i dag», trøstet hun, men du er jo ikke 20 år lenger heller…», lo hun videre med strengt blikk og en klar realitetsorientering til «den gamle».

Men altså: Alle jeg har vært i møte med fortjener en stor bukett blomster, så travelt som de har det. De har nesten ikke tid til å gå på do, kunne Søster Aina fortelle. Søster Aina og jeg har trent sammen og fikk en hyggelig prat i all hast på kjøkkenet. Vi pratet også litt om kosthold før jeg dro. Jeg beveger meg vel nok, men må spise mer grønt og være forsiktig med sukker.

Jeg svingte innom apoteket på veien ut og fikk nok en realitetsorientering midt i trynet.

Vanligvis tusler jeg jo ut av apoteket med medisin i lomma, for det er ikke nødvendig å ta imot den bitte lille posen du kan få til å ha medisinene i. Nå fikk jeg en bærepose full, som det ikke engang var plass til i bagen som min bedre ¾ var innom med kvelden før.

Hjemturen bak rattet gikk fint uten «beroligende». Hvem trenger vel beroligende etter en så proff og omsorgsfull opplevelse og bare fine folk i hvitt? Og en puls på jevnt 60 hele tiden. Hadde jeg ikke hatt pacemaker, hadde pulsen vært enda lavere, for det blir ikke høy puls av å bli tatt vare på av så supert personale.

Selv om det kilte litt inni meg da Dr. Risør penetrerte meg.