Jeg har noen lyse øyeblikk, innimellom. Ja, i den forstand at det er visse ting som får meg til å «våkne» og vekker til liv lystbetonte følelser. Det kan være utsiktene til en hyggelig middag med gode venner, en serie gode skudd på skytebanen, blide unger, at alle medlemmene på treningssenteret følger reglene uten at jeg må mase, og ikke å forglemme et skjelmsk blikk og en flik av bar hud på min bedre ¾. Bar hud som ellers er skjult for vanlige folk. Selv om jeg har rundet 60, så virker jeg ennå.
Nå har forskerne funnet ut at hjernen lyser opp når vi ser junkfood.
NRK Trøndelag kan melde at visse nerveceller har «mat på hjernen», og foretrekker junkfood fremfor frukt og grønt. «Det kan være et saftig stykke pizza, der den klissete osten renner av. En porsjon pommes frites toppet med sprø bacon og aioli. Eller en deilig, dryppende softis badet i sjokoladesaus». Man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne dette, tenker jeg. Men når det er sagt, så er det mange som gjerne vil assosieres med dem. Rakettforskerne altså, for begrepsmessig sett er det å bli betraktet som, eller sammenlignet med en rakettforsker, et tegn på at du er smart. Det vil si, egentlig er uttrykket «han er ingen rakettforsker, akkurat».
I så måte kunne kanskje den ungen mannen med NASA over hele ryggen lure hvem som helst. Helt til han åpnet kjeften. Siden vi stod i en veldig langsom is-kø (fordi de hadde en moderne «Starbucks-løsning» på betjeningen), hadde jeg den tvilsomme gleden av å være tilhører til mange resonnementer og uttrykk for ferdigtygde meninger som jeg virkelig ikke håper er gjengs for NASA. I så fall får jeg inderlig håpe at vi aldri noen gang møter intelligent liv der ute, for da tror jeg vi blir gjenstand for universell latter, kosmisk utslettelse, eller rett og slett satt i en galaktisk zoo. Skinnet bedrar, og logoer på klær står ikke alltid til troende.
Men det var dette med burgeren. Visse bilder av mat får altså hjernen til å lyse opp, og det som forundrer forskerne er at junkfood trigger de samme nervecellene i hjernen som trigges av epler og brokkoli. Eh, altså at det er de samme cellene som oppfatter bildene, men reagerer forskjellig. Men bunnlinja i overraskelsen er at denne delen av hjernen egentlig bare skal reagere når vi ser ansikter, kropper, steder og ord.
Uansett hva og hvordan de viste bilder av mat, i sort/hvitt, sterke og svake farger, var det bildene av junkfood som ga mest respons.
I de samme cellene. Noe som det da tydeligvis ikke skulle gjort. Videre mener forskerne at «siden mat har vært grunnleggende for mennesker gjennom vår totale eksistens, er dette i samsvar med evolusjonen». Den er jeg med på. At mat er grunnleggende for vår eksistens, altså. Og siden evolusjon svært enkelt sagt er en definisjon på hvordan vi utvikler oss, så mistenker jeg at mat har en viktig rolle her.
Det begynner å trenge inn hva forskerne er så forundret over. De sier altså at nerveceller som tidligere har reagert på ansikter, kropper og ord, nå prosesserer mat. Ja, det er ganske sikkert noe å undre seg over, sånn rent evolusjonsmessig sett. Selv jeg skjønner det. Hva det betyr for evolusjonen gjenstår å se, men saken er øyensynlig at vi har blitt enda flinkere til å gjenkjenne mat, og at nyoppdagelsen er en ny snarvei i hjernen til akkurat det. Mulig dette er et signal på at vi går dårligere tider i møte, og blir flinkere til å gjenkjenne en burger når vi ser den.
Personlig har jeg dessverre aldri vært særlig glad i frukt og grønt. Men jeg vet hva det vil si å være sulten.
Og når man er sulten, vil man har raske resultater. Da er det fett og raske karbohydrater som teller. Setter du en real hamburger foran meg ved siden av en skål med epler når jeg er sulten, så hadde kanskje et av eplene blitt dessert. Med vaniljesaus på. Nå driver jo forskerne med litt andre ting enn meg, men jeg tror også den unge rakettforskeren med NASA-jakke ville valgt det samme som meg.
Vi sto nå tross alt i en kø for iskrem og ikke i en kø for frukt og grønt. Hvilken del av hjernen som drev oss inn i is-køen vet jeg ikke, men vi snakker tross alt om mat med høyt kaloriinnhold, altså det som kroppen lagrer best for dårlige tider.
Forskerne undrer seg altså på hvorfor en del av hjernen som egentlig skal reagere på noe annet nå ikke bare reagerer på mat, men også reagerer forskjellig på synet av ulike former for mat. Jeg må innrømme at jeg ikke undrer meg så mye over det. For min del tenker jeg med gru på den dagen da synet av burgere danker ut synet av «en flik av bar hud» hos min bedre 3/4…. Og hvis den dagen kommer…? Ja, da pakker jeg sammen.
Eller drar på Burger King til min gode venn Eirik, for da er det han som har akkurat det jeg trenger.
Og sørgelig nok det eneste jeg tydeligvis har kapasitet til.