Jeg savner i grunnen fasttelefonen litt

Jeg har hatt mange mobiltelefoner og de har stort sett hatt én ting til felles: At de ikke funker både som «telefon» og som «alt annet».

Publisert: Publisert:

Kristiansanderen Frode Ingebretsen (46) har skrevet denne teksten. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Frode Ingebretsen

«Før i fua», eller «da jeg var ung» – som jeg sikkert hadde sagt hvis jeg var litt eldre (enn det jeg tror jeg er) – var ting litt enklere. Telefonen hadde én eneste funksjon, og det var analog kommunikasjon med andre mennesker. I tillegg var man trygt forankret i veggen så lenge samtalen varte og det var ledningens lengde som bestemte rekkevidden. Det hadde kanskje sine begrensninger for oss som lider av «telefonrastløshet «(kjennetegnes av at personen overhodet ikke klarer å sitte stille rett opp og ned og prate i telefonen), men man slapp i alle fall og både snakke seg bort og gå seg bort samtidig.

I tillegg slapp vi å rote bort telefonen. Det var bare å følge ledningen fra veggen, så fant du som regel resten i enden av den. Men det aller aller beste med den gamle, gode, grå klumpen med dreieskive var at den virket. Den var designet og bygget med ett eneste mål for øye og det funket den perfekt til. Med fare for å høres ut som en overlevning fra steinalderen vil jeg bare få si at det gjør ikke dagens små, dyre «kjæledegger».

Jeg har hatt mange mobiltelefoner og de har stort sett hatt én ting til felles: At de ikke funker både som «telefon» og som «alt annet». Noen har vært tilnærmet skuddsikre. Jeg hadde én som funket like greit som reservehammer som til ... klokke? Navigasjonsknappen (noen som fortsatt husker disse fra tiden før telefoner ble tillagt IQ og ble beskyldt for å være smarte?) i midten fungerte utmerket, så lenge du skulle til venstre og uansett hvem du tok bilde av, endte vedkommende med å se ut som ett pixelmonster fra Minecraft.

Pratet jeg lenger enn et halvt minutt, hørtes vedkommende i den andre enden (hvorfor sier man det egentlig? I den andre enden av en mobiltelefon er det jo som regel bare din egen hånd, og hvis det er den du prater med, vil jeg jo si at telefonen bare er et forvirrende mellomledd). Vel, uansett, den du pratet med hørtes ut som en stammende rapper med dårlig tid. Men telefonen tålte alt, den. Jeg glemte den på biltaket og fant den igjen i grøfta to dager seinere. Virket som bare det. Eller det vil si den «virket» som den gjorde før den ufrivillige campingen i friluft. Kort og godt en vidundermaskin som jeg visste at aldri ville svikte meg når jeg skulle spille «Snake» eller se hvor mye klokka var. Den var bare litt trøblete å snakke i ...

Det var før dagens «smarte» telefoner. Disse som har så mange apper at det snart bare mangler en «måke snø»-app og en «få ungene til å gå ut med søpla»-app. De har en fantastisk dekning. Jeg er sikker på at du kan sitte på Glittertind og få beskjed om at det er din tur til å legge brikker i Wordfeud. Det eneste de ikke blir brukt til er å ringe med. Ulempen med disse telefonene er at de kanskje ikke er like langt framme når det gjelder pålitelighet. For det kan vel ikke bare være mine telefoner som plutselig har fullt minne, trenger 70 oppdateringer, er tomme for strøm, fri for dekning og samtidig har nok IQ igjen til å fortelle at «Onkel Google» gjerne vil vite hvor du befinner deg akkurat nå.

Det er litt skremmende å tenke på at de samme firmaene som lager operativsystemer til slike også sysler med selvkjørende biler. (Det er da man virkelig skjønner folks ønske om midtdelere på alle store veier). Og bare for å legge den ballen død med en gang: «Halvspist epletelefoner» er ikke et tema. Helt fra det første halvspiste eplet i Edens hage har slik frukt vært dårlig butikk. Enten det er iPhone eller iPod eller iPad, er det som regel far som sitter igjen med svarteper og sier «I paid». Jeg er helt sikker på at ting gå galt der også, det går bare galt på flere synkroniserte apparaturer samtidig.

Da min foreløpig siste mobil ble kjøpt, var et av kriteriene at den skulle ha et bra kamera. Jeg tar mange bilder både privat og til annonser på jobb, så det var vesentlig. Noen av alle de flotte finessene som fulgte med på kjøpet var for eksempel en app som holdt stålkontroll med aksjekursene i Japan, lommelyktfunksjon, som jeg aldri hadde klart å få på i mørket og som slår seg av etter tretti sekunder (og da blir det mørkt, da) og på toppen av alt kan vidunderet ta bilder 1,5 meter under vann (!)

Er det en plass jeg aldri noensinne har tenkt å drasse med meg telefonen, så er det vel under vann. (Det ligger jo snart genetisk nedfelt i mennesket at det høyeste punktet på en person som ramler på vann er hånda med mobil og bilnøkler, som så vidt bryter overflaten). Tror produsenten virkelig at noen kommer til å ha med telefonen i «baklomma på speedo-en» i tilfelle de plutselig finner en artig fisk de vil knipse? Eller tror de noen har tenkt å ringe fra tareskogen? Jeg hadde riktignok en telefon tidligere som hadde en litt utilsiktet «snakke-under-vann-app», men det var litt mer dekning-/høyttaler-relatert.

Det er forresten en stor sjanse for at telefonen kommer til å havne der veldig snart uansett (ikke i baklomma på speedo-en altså), men det blir uten meg, for å si det sånn. Telefonen virket nemlig helt fint til å begynne med, men etter bare tre uker sluttet høyttaleren å virke, slik at jeg måtte ha alle samtaler på «handsfree». Litt upraktisk i butikken og min kjære nektet å ringe til meg av frykt for at jeg eller andre skulle høre stemmen hennes (vet hun ikke at vi faktisk hører den samme stemmen like godt når vi snakker «live»?. Ikke spør!). Men jeg trengte den til å ta bilder med på en tur, så jeg fikk ikke levert den inn til reparasjon med en gang.

Minnet (ikke mitt) forsvant plutselig og det gjorde tålmodigheten min også. Så klarte jeg «selvfølgelig» å knekke glasset før jeg rakk å levere den og da måtte jeg plutselig betale for skifte av glass, siden de ikke kunne bruke det gamle med en liten sprekk lenger, selv om den måtte åpnes for å bytte deler. Jeg fikk heldigvis låne en telefon av en kompis, men sto uten kontaktliste. Da min egen telefon endelig dukket opp igjen, hadde de brødgjøkene av noen reparatører fabrikkgjenopprettet den! Sannsynligvis av rein ondskap. Kontaktliste og meldinger og alt annet var vekk!

Etter å ha hatt den tilbake igjen i to dager forsvant ringelyden. Så forsvant lyden i den høyttaleren som «overlevde» sist gang. Og så gikk alt i svart. Det kom noen små vibrasjoner, omtrent som om den vred seg i dødskramper før den bare ble helt stille. Nå er den sendt til reparasjon igjen og jeg har igjen lånetelefon (selvfølgelig uten kontaktliste). Og her kommer jeg endelig til litt av sakens kjerne. Hvis noen ser på på Facebook at jeg plutselig «liker» suspekte ting, som «Noras Blomsterbinderi», portrettbilder av Jens Stoltenberg på skitur eller et heller radikalt innlegg i en debatt, så er det stor mulighet for at det er telefonens skyld. Tastene er tydeligvis tilpasset størrelsen på fingrene til barnearbeiderne som har laget dem og det er helt umulig å treffe riktig. Meldinger er blitt livsfarlig å skrive. Etter at jeg nesten prøvde å selge en «skapneger» til en kunde som skulle ha skaphenger, har jeg begynte å ringe i stedet. Neste gang kjøper jeg heller et bra digitalkamera med telefon-app.

Les også av Frode Ingebretsen:

– Har du fått ’an ut?

Dreggshow i skjærgården

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Frode Ingebretsen
  3. IQ
  4. Telefon