Er det rart at barn vegrer seg om de kjenner seg utrygge og redde på skolen? Er det rart studenter møter med høye skuldre, frykt for å ikke få venner, klare studiet? Er det rart de vegrer seg når 41 prosent av studentene oppgir at de er ensomme og ikke finner sin plass i flokken der de er trygge og verdsatt? Er det rart vi er redde for å leve når det er så overveldende alt vi skal beherske og være?

Hva er skolevegring?

Når et barn eller en tenåring egentlig ønsker å gå på skolen, men ikke får det til på grunn av frykt/redsel av å være på skolen, betegnes dette som skolevegring eller ufrivillig skolefravær.

Hva er da livsvegring?

Jeg drister meg på en liten utledning ut fra dette: Når mennesker egentlig ønsker å hoppe ut i livet, i fellesskapet, men ikke får det til på grunn av frykt/redsel for å være i livet, møte andre, da betegnes dette som livsvegring eller ufrivillig fravær fra fellesskapet.

Det er normalt å vegre seg for å oppsøke steder og personer som gjør oss stresset, uvel og utrygge. Det er et paradoks, men det skal en god dose trygghet til for å få mot til å våge det utrygge.

Enten det gjelder å gå på skole, møte venner, begynne på fritidsaktivitet, ja, til og med i forhold til å stå opp og leve livet, kan enkelte kjenne på: Vi vil ikke – og vi vil. Vi tør ikke og vi tør. Vi klarer ikke og vi klarer. Vi trekker oss tilbake og ønsker å hive oss utpå.

Dypest sett ønsker vi alle å komme fram, løfte vingene og være nær noen andre slik at vi kan bli noe mer enn vi blir alene. Slik at vi kan dele gleder og sorger. Vi trenger flokken, men mange flokker er ikke gode fellesskap. Kun uniformerte «vise-seg-fram»- fellesskap fulle av krav.

Vi må utforske hva slags små og store samfunn vi skaper, når flere og flere ikke kjenner seg hjemme i dem.

Vi må gå i oss selv, hver enkelt, å bli bevisst på og trene på, å skape trygghet for flere gjennom verdige, vennlige, anerkjennende potensialjaktende menneskemøter.

Å få tak årsaken til menneskers frykt, kan være en del av bildet, men parallelt er det like viktig å arbeide med hvordan store og små flokker tar imot ulike enkeltmennesker. Slik at vi kan være mot hverandre på måter som gjør det lettere for oss når vi er redde å likevel møte opp på skole og arbeid.

Tallene på dem som vegrer seg øker. Skolevegring, studievegring, sosialvegring, ja, noen har til og med livsvegring? Jeg tar med livsvegring fordi selvmordstallene gikk opp i fjor. Hele 658 nordmenn tok livet sitt i 2021. Skaper vi et samfunn, et fellesskap, uten rom for mennesket og det menneskelige? Der vi ikke klarer å inkludere, ta imot hverandre og gjøre hverandre trygge?

Vet vi for lite om hvordan vi blir trygge på oss selv i møte med en terningkast-kultur, prestasjonskultur der alt måles og veies? Kanskje vi må flytte fokus fra selvtillit til selvfølelse. Selvtilliten bygge ved at vi får til, er flinke, mestrer. Men hva når vi ikke får til? Da kan vi hvile i selvfølelsen som har røtter i at vi er verdifulle, uansett. Vi må bygge selvfølelsen sammen, den som gjør at vi kan være sammen når vi ikke er perfekte og mestrer det hele.

Vi må flytte fokus fra å være flink og perfekt til å hvile i vårt eget verd som mennesker – uansett om vi får til eller ikke får til. Uansett om vi er triste eller glade- kan vi vise det. Dette kjennetegner god selvfølelse. Den møter oss selv og andre med blikket – du er noe fint og du er noe dritt, du feiler og du får til, du gråter og du ler. Kanskje det er for få av de betingelsesløse blikkene som lar oss være hele mennesker?

Vegringen kan ikke løses individuelt, dette må løses i flokken. Men mennesket og deres fortellinger må møtes individuelt.

Lisa 11 sliter med skolevegring. Hun kjenner seg ikke trygg, blir stresset, vet ikke hvem hun skal være sammen med. Men hun hadde lyst til å prøve å finne andre steder å møte mennesker for å komme seg ut. Hun og pappaen stilte opp på turning. Ingen sier hei, instruktørene kommer ikke bort og hilser når hun kommer inn. De sitter 10 fremmede barn/unge og lytter til instruktørene, deretter skal en og en gjøre en enkel turnøvelse mens de andre ser på, for å se nivået. I pausen er det ingen lek, eller aktivitet for å bli kjent så Lisa forlanger å gå. Fellesskapet var ikke inviterende.

Men Lisa synger også i et kor. Som er et eksempler på en injeksjon mot flokk, vegring – her hilser de to lederne, de ringer til og mer hver enkelt i koret før de starter opp etter sommerferien.

Alle får fortelle litt hva de har gjort i sommer, i pausene er det bli kjent leker, og fri lek. Lisa fortsetter i koret og det blir et viktig fellesskap for henne der hun er trygg, kan slappe av og utfolde seg.

Nøkkelen til forståelse av vegringen ligger i å gå tettere på enkeltfortellingene for å forstå, men løsningene og ansvaret ligger hos de vokse og hva slags flokker vi skaper hvor inkluderende vennlige vi er. Kanskje vegringen er et uttrykk for en indre uro, redsel, smerte? Dette må vi finne ut av.

Vi kommer til verden. Alt vi trenger er at noen tar imot oss, helst med åpne armer. De fleste blir tatt imot. Noen opplever dessverre, smertelig nok, å bli avvist allerede fra fødselen. Men de fleste ønsker å favne. Lager vi flokker som ikke er gode nok til å komme mennesker i møte og favne dem – som de er med feil, smerter, sår og gleder?

Vi evalueres i alle sammenhenger. Terningkastblikkene settes på barn, unge og voksne. På skoler, studiesteder og arbeidsplasser. Må vi møte hverandre på en annen måte for å tørre å komme sammen og utvikle oss sammen som feilbarlige og fantastiske mennesker? Fellesskap skapes av enkeltmennesker. Hvilke blikk gir du andre? Er det godt å være andre i ditt blikk? Skaper du trygghet ved måten du er, snakker til og handler i møte med andre?

Vi skal ikke først og fremst måle og vurdere hverandre, vi må først ta imot hverandre – med alle de særegenheter og alt potensial vi har. Om fellesskapene er gode, trygge og henter fram en livskraft i oss, vil kanskje vegringen avta?

Livet skal leves, ikke beherskes.

Gi slipp, slapp av, slipp til.