Evig eies kun et dårlig rykte

Tennene var viktige, men sveisen viktigst.

Brukergenerert innhold

Å få til bølgene, glansen og den lille pyntelokken over panna, lyktes først etter en tid med prøving og feiling. Det ble Brylcreemen jeg masserte inn i hår og hodebunn som til sist reddet ønsket om å få til en sveis i likhet med Elvis. Overgangen fra piggsveis til lengre hår i bølger, hadde vært tidkrevende å få til, men så etter hvert satt den, og jeg var fornøyd.

Tennene var det så som så med. Ingen regulering, dårlig tannpuss og en skoletannlege som ikke sa ordentlig ifra. Gode pussevaner hjemmefra manglet, og dermed ble det amalgam på amalgam. Sorte klumper, plassert her og der innover i tanngarden, oppe og nede. Det var små hull som tannlegen tettet, men det skulle bli verre.

Ung og uerfaren tok Lise i venneflokken fra meg det meste av selvfølelsen. Det resulterte i at jeg lot være å smile. Riktignok hadde hun ufrivillig forårsaket fadesen, og via romanse-leken med henne erfarte jeg atter en gang at; den som er med i leken må tåle steken. 

Det var langs skoleveien til Repstad, i bunnen av bakken, like ved Tinnkjønn skole, hun sørget for å skape et framtidig rykte og omtale av gutten fra Repstad. Jeg ønsket å gi henne oppmerksomheten jeg trodde hun ville ha, men jeg tok skammelig feil. I leken ble hodet mitt dunket i sykkelstyret, med tanngarden først, og like inn i sykkelbjella. Der knakk den store nye fortanna, og jeg satt igjen med ei halv, og et stort sort gapende hull i smileposisjon. Det som kunne ha blitt med meg som et pent ungdommelig smil, ble en mistoning i årene som fulgte. Det dårlige glansbildet av meg selv ble i tenårene til tider et hinder, når sjarmen og utsynet var særs viktig.

Tannteknikken den gang, eller om det var viljen til tannlegen, jeg vet ikke, men ifølge daværende vitenskap måtte jeg vente med utbedring til tennene var utvokst før ny gullkrone kunne fri meg fra kvalene. Å smile til jentene ble et selvpålagt sjansespill. Fikk de øye på det store svarte hullet, sammen med glasshard emalje, ja, da takket nok de fleste for seg. Vitenskapen måtte bli min framtidige venn, og ryktet vokste mens tiden gikk, ja, det fikk jeg sannelig erfare. 

Så skjedde det utrolig uoppnåelige at jeg skulle klare å finne meg en kjæreste. Ei som så opp til meg, ei som ga uttrykk for å være stolt av meg, selv med min defekt i front. Kjæresten min forteller stolt til sin venninne om sin nye kjæreste – en gutt fra Repstad. Venninna forstår med en gang hvem det kan være bestevenninna har fått tak i. For straks utbryter hun: 

– Er det han med den halve tanna?

Les mer av Håkon Repstad sr. her