Kanskje er det noe jeg har hatt i tankene mine hele livet. Eller i hvert fall prøvd å ha det. For jeg er ikke bedre enn andre. Det er nok mennesker jeg har møtt i livet som jeg har hatt fordommer mot. Som jeg ikke har hatt noen tro på. Som ikke har imponert meg på noen måte. Men stort sett vil jeg påstå at jeg så ofte jeg har kunnet, har prøvd å se mer og finne mer, hos dem jeg har møtt.

Å jobbe i hjembygda som taxisjåfør etter å ha vært lensmannsdreng i samme bygda i ca. 14 år, og ikke få bank annenhver lørdag, må jo bety at jeg har behandlet mine tidligere klienter med noenlunde respekt. At jeg til og med ved en anledning fikk 50 kroner i tips av en av dem, må vel bety noe. Jeg tror gjensidig respekt og ikke minst kommunikasjon kan løse eller hindre de fleste konflikter. Om det er i hjemmet, i lokalsamfunnet eller ute i verden.

For noen få år siden var jeg leid inn som sjåfør for et band. Ikke et hvilket som helst band, men selveste DDE. Jeg skulle kjøre dem fra hotellet til der de skulle opptre og tilbake igjen. Inkludert hente dem på hvilerommet til scenen og tilbake dit. Der ble det servert mat.

Jeg rigget meg til i bilen utenfor med Vinyl-kanalen og skrudde ned seteryggen. Men nei, der fikk jeg ikke sitte i fred. Bandet hentet meg inn. Ikke bare der maten var, men helt inn i det aller helligste. Der gutta var samlet. Der og da opplevde jeg noe fint. De var akkurat slik jeg hadde forestilt meg dem. Skikkelig jordnære og trivelige. Vi hadde en hyggelig liten time sammen. Lille jeg og disse gutta som var helt uten primadonnanykker. Men så fikk jo de også oppleve at han taxisjåføren ikke bare var en taxisjåfør. De ble ganske overrasket da de fikk hvert sitt signerte eksemplar av novellesamlingen min. Ja, og for at rett skulle være rett. Crewet fikk også hvert sitt eksemplar. Et godt minne.

Selv har jeg vel ikke gjort noen store bragder. Er jo bare en enkel sjel fra Vennesla. Med en gammel sjømann og fabrikkarbeider til far og en hjemmeværende mor. Den gang hadde familiene råd til det. Litt fordi vi kanskje ikke satte så store krav.

Men jeg er litt stolt av min innsats i det store utland. Det har medført noen medaljer fra FN og sånn. På 17. mai ble de hengt på dressen min, og jeg hoppet inn i folketoget sammen med Kvinnen og spradet der med medaljene dinglende, sammen med Røde Kors-familien min. Jeg er litt stolt over å ha vært aktiv der også i over 50 år. Forhåpentligvis har det gjort meg til et noe bedre menneske enn jeg ellers ville vært. Kanskje noen flirte av meg der jeg gikk med medaljene dinglende. Dem om det. De vet ikke. Det vet ikke alt om hvem jeg er, hva jeg har sett og opplevd.

Men det er ikke folketoget jeg husker best fra årets 17. mai. Det er noe som skjedde rett før. Kvinnen og jeg sto og snakket med gode naboer i gågata. Ventet på at folketoget skulle komme. Da kom det et menneske gående forbi. En person som jeg vet har slitt med rus og psykiatri i mange år. Som sliter med sitt. Som har mer enn nok med seg selv og sine problemer. Idet vedkommende passerte oss kom det klart og tydelig: «Gratulerer med dagen, Øyvind». Jeg rakk å svare «Takk, i like måte». For meg var det et vakkert øyeblikk. Jeg ble sett. Kanskje fordi jeg selv hadde sett tidligere. Jeg håper det. Den lille setningen fra det «lille» mennesket gjorde hele resten av dagen til noe enda mer spesielt for meg.