Det er hyggelig med medgang i livet. Det har ikke alltid vært sånn. Eller, for å si det riktigere: Det er jo ikke alltid sånn. 60 år i livets tjeneste gir et visst grunnlag for å uttale seg, og mitt liv har nå i alle fall vært (og er) et sammensurium av valg og tilfeldigheter. Mye bra og … noe ikke fullt så bra.

Men bare for å gjøre det klart: Man får lære av både sine feil og suksesser. Feil er noe som ikke bør gjentas, mens noe som gikk bra bør gi en god erfaring å bygge videre på. For min del satte jeg aldri en kurs tidlig i livet. Mine yrkesvalg og interesser har ikke vært bevisste valg annet enn der og da. Det har bare blitt sånn. Jeg har karret meg rundt i yrkeslivet med fint lite utdanning i bagasjen uten at det har satt nevneverdige begrensninger.

Jeg har alltid hatt jobber jeg har trivdes i, og jeg skal vel være så ærlig å innrømme at jeg ikke har vært «Den usynlige mannen». Jeg har attester på det. Noen av oss tar mer plass enn andre, sånn er det vel bare.

Uansett er jeg så heldig at jeg har fått jage drømmene mine. Ikke det at jeg har drømt om så mye. Det har heller vært slik at jeg plutselig har fått lyst til å gjøre noe. Og så har jeg gjort det. Så enkelt. For noen år siden fikk jeg lyst til å trene annerledes enn andre, og da gjorde jeg det. Det «tok litt av», for jeg syns det var så morsomt at jeg like godt utviklet mitt eget treningskonsept «Kjernekraft».

Siden har jeg blitt senterleder på idrettslagets treningssenter og kjører rundt i verdens eneste bil med reklame for Hisøy IL. Godt synlig. Meget godt synlig. For et par år siden fikk jeg lyst til å lage en bue. En skikkelig bue. Og da gjorde jeg det. Og akkurat som med treningen «tok det litt av». For siden har jeg laget buer og har så vidt forsiktig begynt å kalle meg buemaker. «Buemaker av guds nåde og laugets uvitenhet», pleier jeg å si. I tilfelle noen skulle finne på å protestere. Så der har du meg. Jeg ruller jeg rundt i et spraglete neonskilt på fire hjul fullt av buer og treningsutstyr. Og er fremdeles ikke «Den usynlige mannen». Heldig, sier jeg. Besatt vil andre si.

Vi snakket litt om det her om dagen. «Alle har talent for noe», sier jeg. «Men ikke alle er så heldige at de finner det». «Ja», repliserte svigerfar, «og det er ikke alle som finner det som bryr seg heller. Det å ha talent for noe er ikke det samme som at en behøver å dyrke det for å bli best».

Og det har han jammen rett i, den gode lokalpolitiker Olsen. Det er opp til hver enkelt hva en får ut av bagasjen en blir født med. Det ene kan være å ha et eksepsjonelt talent i fotball og satse på at det skal bli en vei å gå. Enten på amatør- eller proffplan. Eller en kan bare kose seg med det og bidra på det lokale fotballaget når det passer sånn. Bortkastet, snøfter noen. Ja, mulig det – for fotballen, men det er nå opp til hver enkelt likevel.

Talent er en medfødt begavelse og kan kanskje trekkes til å drive med ting som gir en glede. Og man gleder seg gjerne over ting man lykkes med, det er jo da man er på sitt beste.

En kjær hobby er et godt eksempel, men det kan også handle om å forandre noe i livet. Man sier gjerne at når en skal slutte med noe, så må man erstatte det med noe annet. En god venn skulle så gjerne gjort noe med vekta. Men han finner ingen fysisk aktivitet som gir glede. Kosthold er vanskelig og styrketrening er gørr. Veldig synd, for jeg er sikker på at det finnes noe som han ville likt også hvis han bare ville gi det en sjanse.

Jeg skulle så inderlig ønske han fant noe å drive med som fikk vekta ned og ga ham glede underveis. Det er veien til målet som adler deg, alle forsakelsene, alt strevet. Belønningen ligger ikke bare i enden, men at man kan glede seg underveis over det faktum at man «holder på». Man er på sitt beste når man lykkes. Og det man lykkes med, fortsetter man med.

Jeg vet ikke helt hvor godt jeg lykkes med det jeg blir oppslukt av. Men tilbakemeldingene er så pass gode at jeg tror jeg fortsetter med buer og treningssenter en stund til. Jeg er fremdeles ikke «Den usynlige mannen», og det fikk jeg merke her om dagen på den lokale «Vikarevyen».

Se video her:

Det er en ære å bli parodiert, sier de. I alle fall ler jeg selv av gode parodier. Når jeg skjønner hvem som blir parodiert. For det er ikke alltid så lett. Nå var det absolutt ingen tvil om at han med «Kjernekraft-skjorta» på scenen skulle være meg, og en umiskjennelig trønderdialekt fjernet all tvil. Jeg hadde jo fått et par hint i forkant og i letingen etter definisjonen av parodi svinger det fra lekende og tegn på respekt, til direkte ondskapsfull framstilling av «objektet».

Uten at jeg gruet meg noe særlig, må jeg likevel innrømme at jeg var litt spent. Hva er det som blir parodiert av alt det rare jeg har sagt og gjort? Jeg har jo blitt kalt mye rart også, alt fra «nazitrener» til «veldig grei, men ser skummel ut».

Og ja da. Halve salen så vekselvis på meg og på scenen – åpenbart spent på hvordan objektet ville reagere. Min bedre ¾ hadde til og med funnet plasser til oss borte ved døra, sånn litt forhøyet til og med, så det var umulig å gjemme seg bort. Men tekstforfatter Trond slipper oppsøkende torpedobesøk fra nazitreneren. Dette var en ren fornøyelse, og en ære. Jeg moret meg stort, og tenkte faktisk at de kunne dratt på mye mer.

Så nå tenker jeg at det bare er å fortsette med mitt, akkurat som før. Må bare passe på å ikke bli en parodi av meg selv.