GJESTEBLOGG: For en liten stund siden pep telefonen og jeg fikk sms med timebekreftelse for koronavaksine.
I dag kom dagen. Jeg sto opp, stelte meg og tok på meg T-skjorte for å gjøre overarm lett tilgjengelig for stikke-ansvarlig.
Jeg barberte meg også under begge armene for å gjøre opplevelsen fin for både stikkedame/mann og meg selv. Nei da.
Utenfor selve stikkesentralen var det store plakater og bannere med «Fotografering forbudt». Det var dumt, tenkte jeg. Planen var faktisk å fotografere alle som vaksinerte seg og legge ut på sosiale medier med teksten: «Her sitter de som besvimte da de fikk vaksinen!». Nei da. Men jeg hadde faktisk tenkt å kjøre livesending med «Koronavaksinering – minutt for minutt på Instagram og Facebook.
Uansett: Jeg traff på flere kjente som kom ut av lokalet, Forum Expo i Stavanger. Han ene kjenner jeg veldig godt og fyren var rett og slett kritthvit i ansiktet. Det så nesten ut som han hadde sett et spøkelse eller to.
– Gikk det fint? spurte jeg.
– Jada, det gikk bra det, svarte han selvsikkert. Fortsatt kritthvit i ansiktet ...
Det gjorde at jeg selv ble litt stresset.
Så kom jeg på at han har alltid har vært veldig hvit i ansiktet – en form for hudproblem. Jeg husker han spilte skyer på en revy på barneskolen.
Det var snart min tur. Utenfor selve inngangen sto en vakt med kul sveis og litt raske solbriller på. Som om han var litt på jakt etter noen å dele livet med og ønsket å finne den personen i vaksinekøen. Vaksinasjons-Tinder, om du vil.
– Hei, kan jeg ta med kaffen inn?
– Ja, men ikke drikk av den før du setter deg i ventebåsen.
– Ventebåsen?
– Ja, du må sitte i en ventebås i 20 minutter etter vaksineringen.
– Stemmer det ja
Jeg går inn i selve lokalet og ny vakt, uten raske briller, ønsker meg velkommen. Denne vakten var rett og slett utrolig, utrolig høflig og imøtekommende. Faktisk på høyde med bilselgere.
Videre sluses jeg gjennom en form for labyrint som får de verste flyplass-kø-systemene til å fremstå som om de er kokt på 90 grader. En ungt menneske i hvitt viser hyggelig vei og sender meg til en av de mange skrankene. Jeg går bort og gir ID fra meg.
Stikkemedarbeideren bak skranken er imponerende effektiv. Den typen effektiv som ikke har tid til å smile. Fint det.
– Er du syk?
– Nei.
– Har du hatt covid-19?
– Nei.
– Da går du bort der!
Ai, ai, ai. Samlebånd, tenkte jeg. Men sånn må det vel være.
Så går jeg bort «der».
Jeg blir stoppet av nytt, hyggelig stikke-medarbeider-menneske.
– Bort der går du. Utenfor tallet 2. Stå på det gule merket.
Jeg stiller meg på det gule merket og titter på alle de andre munnbindtrynene som står på andre farger bortover gangen.
– Kom inn, sier en hvitkledd dame.
Jeg går kjapt inn i stikkerommet. Der står selve dronning-stikkeren.
– Å er det deg, Runar Bjerga.
– Rune Bjerga, heter jeg.
– Silje heter jeg, og nå skal jeg stikke deg. Nå kommer stikket!
Da rakner det! Fy f ...
Jeg skriker av smerte og klarer ikke styre meg.
– Forbanna amatørtryne!!! Hva er det du holder på meg. Skal du rive av meg armen??? Er det første gang du gjør dette? Jeg vil snakke med sjefen din ...
Flere vakter kommer til.
Nei da. Det er totalt smertefritt, faktisk. Overraskende nok.
Sekunder senere er Runar Bjerga stukket i høyre overarm. Og fornøyd.
– Nå går du ut der og setter deg i ventebås. Du har selv ansvar for å ta tiden. 20 minutter ...
– Flott. Takk for stikkingen. Det var godt.
– Bare kjekt, stikk nå ...
Så går jeg. Feil vei.
– Andre veien.
– Å ja, sorry. Ha det.
Så kommer jeg ut i det store ventebås-området. Små, åpne avlukk. En trist stol. På veggen henger info om hvor syk du kan ble etter stikket. Jeg kjenner ingenting annet enn at dette er 20 minutter jeg aldri kommer til å få igjen av livet mitt.
En kjenning kommer og setter seg i nabo-ventebåsen. Men ingen snakker. Ikke et ord. Du sitter bare der. Med lyseblå munnbind og stirrer på andre med lyseblå munnbind som ikke sier noe. «For en rar verden», tenker jeg. Jeg prøver å se på mobilen, men må bare kikke på galskapen. Båslivet. Dette er ganske sprøtt, tenker jeg flere ganger. Samlebånd er et ord som snekker seg inn flere ganger.
Skal – skal ikke, tenker jeg. Jeg kjeder meg så ekstremt at jeg vurderer å ta armen min rundt båsveggen, slå håndflaten på kneet til båsnaboen og skrike «TIKKEN!!!».
Men jeg våger ikke.
20 minutter er gått. Alt er fint og jeg vandrer stukket og fornøyd ut i sommeren.
På utsiden treffer jeg på han som spilte skyer på barnerevyen.
– Er du her enda? spør jeg høflig og en smule overrasket.
– Ja, jeg har stort sett vært inne siden 12 mars i fjor, så det var så kjekt å se folk igjen.
Så til terningkastene:
Vakter: Terningkast 5 (Store smil trekker opp)
Kø-system-labyrint: Terningkast 3 (Gir straks samlebånd-følelsen)
Visevei til skranken-ansatt: Terningkast 5 (dyktig med pekefingeren)
Registreringsansatt i skranken: Terningkast 4 (Effektiv, men noe smileløs)
Gå bort til det gule merket-ansatt: Terningkast 5 (Hyggelig og gult er alltid kult)
Dronning-stikkeren: Terningkast 5: (Effektiv, pratsom og var også enig at det hele er rart, men nødvendig)
Ventebås: Terningkast 1. Kunne som et minimum vært lagt ut Se og Hør/Allers og Vi Menn som hos tannlegen/legen. De kunne også hatt en liten scene med diverse ventebåsunderholdning. Ypperlig anledning for nye stand-up-spirer/nye band/musikere å vise seg frem. Kunne også vært bar og servering av eks corona-kake, meteren-kringle, kohort-pøler og hytteforbud-vafler. Savnet også tilbud om fotbad og hudpleie.
Den hvite mannen: Terningkast 6. (For å være seg selv)
Totalt: Terningkast 4 – men en sterk 4. Det er ventebåslivet som trekker ned her.
Alt i alt stolt av å bo i en by og i et land hvor ting fungerer som det skal.
Les også av Rune Bjerga: