Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget. Foto: Privat

Byggesett og spisepinner

Prosjektet var dømt nord og ned allerede før jeg satte i gang.

Med ungefri i helgen foreslo min bedre ¾, Regina, at vi skulle droppe pizza lørdag og kanskje ta noe annet? Kinamat? Eller kanskje sushi? Det er lenge siden.

Sushi er snadder. Det går vi for og hun bestiller to brett med ting jeg ikke aner hva er. Jeg vet bare at jeg liker sushi og soyasaus og den grønne guffa. Og den syltede ingefæren er jo bare himmelsk.

Så jeg hopper inn i bilen, og suser i full fart ned til byen.

To blide superhøflige asiater gir meg respektfullt to brett med sushi og damen spør meg om jeg skal ha spisepinner. «Ja, takk. Vi er to». «Skal du ha to pinne?» «Nei vi er to stykker». Er dere to par?» Damen er en smule forvirret, og hun forvirrer meg også. «Nei, vi er to mennesker som skal spise».

Hun putter to sett med spisepinner i posen og jeg glir smilende og forventningsfull hjemover for full guffe på bilstereoen. Spisepinner fomler jeg fælt med. Det er noe med den finmotorikken jeg ikke helt får til. Min lange fetter Jørn pleide å gjemme alle ting som kunne gå i stykker da vi kom på besøk. Alt sånt som er finmekanisk eller består av mange små deler har en tendens til å gå i stykker bare jeg er i nærheten.

På bilradioen prater de om Tirpitz, søsterskipet til Bismarck, verdens mektigste slagskip under 2. verdenskrig. Og ett av barndommens mindre vellykkede prosjekter står for meg.

Da jeg bygde Tirpitz.

En modell av slagskipet Tirpitz. Foto: Super-hobby.com

Det skipet har alltid fascinert meg, for siden Tirpitz en gang lå til kai langt inne i Trondheimsfjorden hadde jeg et visst eierforhold til den, syns jeg. Vi kjørte forbi når vi dro til hytta, og hver gang sa vi «Her lå Tirpitz». Det var liksom en greie mellom min far og meg, det der, og han hadde alltid noe nytt å fortelle om det skipet når vi passerte restene etter kaianlegget.

Jeg fikk altså en gang et byggesett av Tirpitz, og nede i byggesettets eske lå det bruksanvisning, lim og en million grå deler som skulle settes sammen. Min tålmodighet er etter hvert blitt legendarisk dårlig, og var ikke bedre den gangen heller, så prosjektet var dømt nord og ned allerede før jeg satte i gang.

Men jeg gjorde så godt jeg evnet, det skal jeg ha. Jeg klasset dette sammen etter beste, utålmodige, grovmotoriske evne, og med noen deler til overs lå til slutt en grå skakk Tirpitz-lignende limklump foran meg, klar til å sjøsettes. Et mesterlig stykke ingeniørkunst. Badekaret ble fylt i en fart og den unge ingeniøren senket seg andektig ned i vannet, klar for tokt.

Jeg husker ennå den følelsen da verdens mektigste slagskip øyeblikkelig fikk slagside og stille sank som en stein og la seg sørgelig på siden på badekarets bunn som en død hval.

Siden har jeg aldri så mye som kastet et blikk på slike byggesett, og innsett at jeg er finmotorisk tilbakestående.

Vèl hjemme pakker min bedre 3/4 ut maten og danderer alt på plass. Jeg plasserer spisepinnene mellom fingrene og gjør noen forsiktige samuraibevegelser i lufta. Jo da, dette skal nok gå på et vis. 3/4 ser mildt på meg og holder klokelig alle kommentarer tilbake.

Det går ikke så aller verst. Litt fomling er det jo, og noen biter mat flakser gjennom lufta, men totalt sett er jeg fornøyd. Midtveis blir jeg så lemster mellom tommel og pekefinger at jeg må ty til en gaffel, men jeg plukker standhaftig opp spisepinnene igjen og fullfører med dem.

Jeg hadde ikke bestått spisepinneeksamen, og hadde nok sultet i hjel i Kina.

Ikke hadde jeg fått jobb som ingeniør heller.

Les flere innlegg av Kjell Moan her