Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget.  Arendal-bosatte Kjell Moan (58) har skrevet dette innlegget.  Foto: Privat

Det er da vel ingen som slanker seg i adventstida?

I desember er det unntakstilstand. Da forsyner jeg meg av alt som blir satt fram foran meg.

Da jeg var liten, begynte jula 23. desember. Det var da treet ble båret inn og pyntet. Far prøvde å få julelysene til å virke. Og vi så på. På klokelig god avstand, for de lysene virket jo aldri. Men det lyste nå godt opp der borte ved treet likevel, for min far hadde et fargerikt språk når det røynet på.

Før det var det advent, og advent handlet stort sett om å krangle om hvem som skulle få tenne lysene på adventsstaken. Ikke særlig mye annet.

Nå begynner jula i slutten av oktober i butikkene. Hos oss begynner den 1. desember og adventstida er smekk full av julegodteri. Samme hvor du er så står det en sånn billigboks med pepperkaker fremme. Og det bys på marsipan og alskens godsaker. Barna er blitt så store at nå er det de som lager julekalender for mor og far. Min bedre ¾ sørger for barnas kalendere. Ikke noe vits i blande seg opp i det. Det ville i så fall blitt en nær-døden-opplevelse.

Og helsa mi er jeg faktisk ganske opptatt av. Jeg er jo ingen ungsau lenger, og har tenkt å trampe rundt på denne kloden så lenge jeg kan, men i desember er det unntakstilstand. Da forsyner jeg meg av alt som blir satt fram foran meg. Overalt er det munngodt, og ungenes fantasi på adventskalenderen dreier seg stort sett om sjokolade som skal åpnes høytidelig hver morgen under spente blikk fra kalendermakerne.

Da sliter jeg egentlig litt, men har etter hvert innsett at desember ikke er tiden for måtehold. Så jeg fyller på med det meste som blir satt foran meg, og tar heller en ekstra treningsøkt for å holde forfallet sånn noenlunde på avstand.

Allerede tidlig i november begynner jeg å se fram til advent. For advent er den eneste ventetida som er verdt å vente på med all sin marsipan og de billige pepperkakene og absolutt alt som advent ellers har å by på. Julemusikk og pyntede butikkvinduer og julegater i byen.

Men det har sin pris. Alt det jeg stapper i meg kommer på toppen av alt det andre jeg spiser, og legger seg på ribba. Og jeg kan ikke skylde på noen, for jeg velger selv hva jeg putter i munnen.

I utgangspunktet er dette litt av en motsetningsfylt tid. Jeg vet at jeg ikke burde ete så mye søppel, men gjør det likevel. Helsa (vekta) har ikke godt av det, men likevel har jeg gjort mitt valg. Til og med veloverveid, for jeg må velge mellom:

1. Kognitiv dissonans? (Jeg vet at det jeg gjør er galt, men gjør det likevel)  2. Trene mer?  3. Spise «bare litt» (Ja, særlig…..)  4. Eller bare blåse i alt sammen, og ta konsekvensen i januar.

For min del blir det en blanding av 1, 2 og 4. 3 er totalt uaktuelt!

Men altså. Det handler om å unne seg noe. Kose seg. Det er da ingen som takker deg for at du ikke rører alt som står fremme. Ja, bortsett fra meg, da. For da blir det jo mer på meg.

Hele desember pleier å bli totalt rundt tre kilo ekstra på vekta. Så får jeg bare leve med det. 

Og det tar meg om lag fire uker å få av de fire ukene med fråtseri. Det er ikke enkelt.

Men det er verdt det.

Les flere innlegg av Kjell Moan her