Hvorfor SKAL unger så mye hele tiden?

Når du er alene med ungene, er du langt mer enn bare en pappa.

Publisert:

Christer Torjussen (49), som i Kilden 4. mai fremfører sitt stand up-show IDIOT, har skrevet denne teksten. Foto: Anders Torkildsen

Brukergenerert innhold

Christer Torjussen

GJESTEBLOGG: Jeg er skilt med to barn. Etter bruddet gikk det opp for meg hvor mye jeg egentlig overlot til ekskona da jeg var ute på jobb i helgene mens vi var gift. Nå vet jeg hva det egentlig betyr å være alene med unger. Du er jo ikke bare pappa. Du er megler, aktivitetsleder, kokk, hushjelp, tilrettelegger, sjåfør, HMS-ansvarlig og hest. Og som de fleste andre vil jeg ha aktive barn. Lett bekymret for at de skal pådra seg whiplash og Ivar Medaas-øyne fordi de sitter for mye med mobiltelefoner og iPad. Alltid noe å spille. Alltid noe se på.

Passiv tidstyv

Streaming er fantastisk, men også en passiv tidstyv. Derfor slår det meg når jeg roper at det er middag og dattera min svarer «jeg skal bare se ferdig dette», blir jeg akkurat som mine egne foreldre og sier: «Du kan se ferdig etterpå! Og vet du hva, på min tid var det ikke noe som het å sette på pause! Vi hadde en halvtime barne-TV hver dag, og rakk du ikke det, så du det aldri igjen!». (Som egentlig ikke er helt sant, Gudene vet hvor mange ganger NRK sendte Andungen Kvakk-Kvakk, samegutten Ante og Jul i Skomakergata i reprise)

Jeg har ikke lyst til å være en sånn møllspist kalosje som sier alt var bedre før. Men jeg liker å tro at vi aktiviserte oss selv i større grad. Da vi var barn fikk vi høre «Her er en kniv, der er en skog. Ha det. Ikke kom tilbake før kveldsmat». Nå er det jo alt det andre man skal – i tillegg til håndballtrening, svømming, turning, teatergruppa, ridning, karate, bursdager og alt som fyller ukedagene ved siden av skolen. Et hav av aktiviteter man vurderer så straks man har en fridag: Trampolineland, lekeland, badeland, familieparker, dyreparker, klatreparker, fritidsparker og fornøyelsesparker. Noen tjener gode penger på sånne som meg. For gratis er det ikke.

Burde hatt ledsager

Jeg lot meg overtale til å bli med på en av de større klatreparkene, og angrer ennå. Hvis du er som meg, har høydeskrekk og er redd for å gå i stykker, er det en dårlig idé. Du betaler faktisk nærmere 400 kroner per hode for å være redd en hel dag. Du må også ha på hjelm og seletøy, og ser ut som du har behov for støttekontakt. Og jeg burde faktisk hatt ledsager den dagen. Fordi dattera min Edda lurte meg opp i et tre, foran oss var det ti meter wire og fire meter rett ned. Kun festet til en sikkerhetswire med karabin, et ord jeg lærte samme dag, for øvrig.

Hun spretter så klart over utfordringen på et blunk, jeg blir stående fast ca. midt på med skjelveknær, kaldsvette og høy puls. Bak meg står det tre barn som venter på tur, og de synes jeg er grenseløst treig. Det er jeg også. Stresset fører til at jeg mister balansen, faller av wiren og ramler sikkert én meter ned og hele kroppsvekten tas imot av edlere deler. 100 kilo trykker inn testikler og tilhørende organer. Jeg blir hengende og dingle, mens jeg roper «KAN NOEN HENTE EN VOKSEN». Etter ti lange minutter kommer det en voksen. En jente som sikkert er 20 år yngre enn meg, for å hjelpe kadaveret ned. Husker jeg ikke helt feil var det noen som klappet. Jeg er usikker på om jeg kan få barn etter den helgen. Jeg skal uansett ikke ha flere.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785