Når alt kommer til alt

Det du skal lese nå kan oppleves som både arrogant og i overkant usosialt i disse tider, men vennligst (mis)forstå meg rett.

Publisert:

Mandalitten Endre Drange Thompsen (37) har skrevet dette innlegget, som først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Endre Drange Thompsen

De siste årene har jeg ønsket meg en liten forstyrrelse i miljøet vi lever og ånder i. En forstyrrelse som ville tvinge oss ut av det materialistiske livet vi fører og inn i noe mer medmenneskelig, eksistensielt og åndelig.

Jeg fikk det jeg ønsket meg, men med denne forstyrrelsen kom også frykt, sårbarhet og død.

Til å regne meg selv som godt over gjennomsnittet engstelig, så er jeg paradoksalt nok ikke engstelig for å bli smittet. Jeg er derimot livredd for å bli en smittebærer og lever derfor i disse dager et karanteneliv fullstendig blottet for bitterhet, selvmedlidenhet og paradoksalt nok også blottet for ensomhet. Vi er jo sammen om dette og bør begynne å oppføre oss deretter.

Vi vet at dette viruset spesielt rammer eldre mennesker, i tillegg til lunge- og hjertesyke pasienter. Likevel klarer vi å opprettholde et imponerende fokus på at vi skal ivareta retten vår til å dra på hytta og å gå i kø på de mest populære turstiene, fordi vi har behov for det. Skammelig er det.

Vi vet at dette viruset smitter kjappere enn ild i tørt gress og det er bare en måte å unngå dette på; vi må unngå hverandre. Vi må isolere de gamle fra de unge. Vi må la hverandre være i fred dersom vi har planer om å kunne være sammen igjen.

Så, tilbake til innledningen hvor jeg arrogant skriver at jeg har ønsket meg noen forstyrrelser i det samfunnet vi beveger oss rundt i. Hvorfor?

Det vi opplever nå, ved å separeres, virker også samlende. Krisen forteller oss noe om verdi. Ikke nødvendigvis hvor mye vi betyr, men hvor lik verdi vi egentlig har.

De sosiale glipene limes sammen og plutselig så er det ikke så nøye om man er jurist eller innsatt. Rik eller fattig. Kenyaner eller nordmann. Far eller katt.
Situasjonen er kokt ned til at vi stort sett gjør det samme. Vi spiser, går på do, uroer oss, gråter, ler, har 12–16 timer skjermtid i døgnet og så lengter vi etter hverandre. Alle, i sammen.

Ensomheten er jevnt fordelt og den fordelingen er en kollektiv trøst til alle, som altfor lenge har følt seg alene i verden.

For første gang på veldig lenge, så har vi noe å stå sammen mot. En felles fiende.

La oss nå dyrke den muligheten, og viktigere enn alt; vi må huske å ta med oss solidariteten, rausheten og omsorgen når toget en vakker dag ruller fra stasjonen igjen.

Kanskje trengte vi akkurat dette; en påminnelse om at vi er likere enn det vi ofte liker å gi uttrykk for.

Les også av Endre Drange Thompsen:

Med Tinder-flyet til Kenya

– En hilsen til alle mine medjojoer

Sin egen vulkan

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785