Mi va ikkje så gamle føste gånga mi skolle hjelpe te å lage kompe heime. Æ kan huske at mi sadd på kne på ein taburett for å røkke opp. Jaja, nå kan det vel være at æ måtte stå på den sia æ ikkje hadde fått beinane mine ennå.

Det va alltid bestemor som regjerte på kjøkkenet når det va kompe på menyen. Om ikkje mamma fekk detta te ellår om ikkje dei te va så veldig te å samarbeide på kjøkkenet vites ikkje. Det he aldri vært noe prek om det i ettertid hellår. Men ein ting va klinkanes klart, bestemor lagde dei beste kompane.

Foto: Privat

Det va jo ustyrtelig stas å konne få lov te å være med på detta, fordeom mi sannsynligvis forsinka arbeidet betraktelig. Klud å kåppehånkle va et tema. Det va ikkje bare bare å ta føre sæ a dei. Dei kåppehåndkleane som va heile, men ikkje heilt nye måtte bruges te å vri kompane i. Hvis mi fant et som det va hål i, så konne mi bruge det te kverna. Kverna blei jo skrudd fast i kjøkkenbordet, å då måtte mi enten ha ein fokti klud der ellår et kåppehåndkle som det va håle i… for kverna ga såpass juling at det konne kåmme fleire hål i kluden. Av å te så glapp kverna litt, å vrei sæ. Då va bestemor te å skrudde te litt igjen.

Bestemor va hausen te å kverne. Når æ sveiv, så potta ho oppi potetsane. Ho potta fingrane såpass oppi at æ te tie va redd for at di skolle ryge med.

Det blei jo litt tungt å kverne, jaffal når sveiva skolle opp. Ner gjekk greit, men når en ronna bonnen å skolle opp igjen, så konne det stoppe litt. Då va bestemor hittmed hånna si å hjalp te. Merete prøvde sæ øu på detta, men ho va meir opptatt med å følle med på det som skjedde oppi kverna. Tru det va derfor bestemor som regel holdt hånne si øve så ikkje Merete skolle stappe sine oppi der.

Merete va best te å stappe i flesket. Bestemor holdt, å Merete stappa. Æ kan minnest at mi va mektig imponert øve bestemor, ho va så heljeli sterk tykte mi. Mi klemte det mi konne for å få ud saften gjennom kåppehåndkleet, med begge hennane øu jønne. Bestemor klarte alltid å få skvist ud meire, å det bare med ei hånd te tie.

Kompe kjæme i så mange varianter. Noen med flesk, noen med krydder, noen med begge deler faktisk. Så ein kompeinvitasjon kan slå begge veier. En vett aldri heilt å en fær før en sidde der, å då kan det være forseint.

Å få uanmeldte komper levert på døra høres kanskje idyllisk å fint ud, men det kan øu være ein meget fortvilt å traumatisk opplevelse. For ei tid tebage når æ kåm heim ifrå arbei, så fant æ et nystekt brød på benken. Det va ikkje tegn te noe påbegynt middag, så æ angreib brødet. Det blei ein temmelig brutal affære, heimebagt brød æ noe a det beste æ fær, så æ åd mæ mest nauden.

Just idet æ velta mæ ner på sofaen å bjønte å slomre te nyhedane, så strege fruen inn verandadøra, med ei gedigen gryde i armane. «Mamma he laga kompe te oss». Æ konne ha heve både ho å kompane ud på plenen! Æ visste jo godt åssen denna kvellen kom te å bli seans ud. Heile famelien fråtse i komper, å æ må lissom bare ligge der å vente?!

Det æ jo ikkje lov å bli sur når en fær komper, tru det stenne i grunnloven øu.

Å så sååå gaoe kompe ho lage, dån!

Æ sleid med å håndtere deia følelsane. Det va ikkje fritt for at æ te stadighed prøvde å framskynde «naturens gang» med å friste kroppen med porselens-trona, bare for å konstatere at detta virke mod sin hensikt.

Te å med når æ endelig satt mæ te å ede deia kompane så sleid æ med følelsan. Det føltes ikkje rektig å ha måtte vente så lenge.

Ingen lige at ikkje folk ede opp kompane som en he laga. Du ska minimum ha to stk, uansett alder kan det virke som.

Daniel, mamma Signe og bestemor Malli. Foto: Privat

Ikke så altfor lenge ette æ blei konfirmert, så fekk æ et harli godt øye te ei frøken frå Tvidøblane. Det va ikkje fritt for at det blei mange besøg der. Finn, hette far hosses. Ein staut kar som hadde jobba på sjøen som kokk. Han konne mad! Han va øu grusom fæl te å tøyse. Ellår, mi visste vel aldri heilt om an tøysa ellår ikkje. En retta sæ litt i ryggen når Finn satt øyane i dæ å sa: «Å ska dykken te med ikvell då?». Det va ikkje fritt for at en flakka fælt med blikket, då ja.

«Ska ikkje du øu ha middag Ingvald, mi he komper idag?» seie Solveig. Solveig va mammaen te denna frøkna æ hadde blinka mæ ud. Solveig va vel noe a det mildaste menneske æ hadde møtt.

Æ skolle te å seie neitakk, men før æ fekk sokk for mæ så høre æ Finn: «Kan skjønne an ska ha komper, kåm her!» Då va det bare å stille.

Idet æ stegte inn på kjøkkenet, så skjønte æ at detta blir ikkje greit. Det va ein heilt ann kompelokt i deie enn det æ va vant med. Her i huset så va det Timian i kompane. Timian kan ikkje æ ha, det visste æ så aaaaltfor godt.

Æ tårte jo ikkje annt enn å sette mæ te. Fekk pint mæ igjennom ei kompe med å delevis å puste med monnen å tidvis holde pusten. At det gjekk med ein kartong med melk, æ æ øvebevist om!

Æ va så glad når den siste beden kjempa sæ igjennom halsen. Yess, det gjekk! Æ fekk aldri svelgt ånkli før Solveig spørte pænt om ikkje æ ville ha ei te. Sia æ ikkje hadde svelgt heilt ennå så råkk æ aldri å sei noe før Finn udbryde: «Han klare minst to te, må jo få noe kjødd på denna gutten». Då va det lige før æ bjønte å grine.

Så derfor tykke æ det hadde vært på sin plass med ein kompelov. Ikkje sånnein som en kan risikere moldt å fengsel, men kanskje ei slags veileding. F.eks dei som ede kompe med Timian måtte ha et slags tegn prenta inn i ringeklokka si, bare sånn at du visste å du gjekk te.

«Kompegaver» meldes inn minimum 18 timer i forveien.

Æ tru jaffal at hverdaen hadde blitt betraktelig bære då.

Bestemor fortelte ei gång at ho måtte gje onkel Odd Magne kompenekt. Det va ikkje sånn at an ikkje fekk noen, men han hadde ei gång kylt i sæ syv stykk. Då så ho sæ nødt te å stoppe an. Detta gjekk ikkje upåaktet hen, onkel Odd Magne ytra sæ lettere såra: «Fær ikkje lov te å ede sæ mett eigång her i huset».

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her