Enkelte ting er ikkje så godt å fikse sjøl. Tennane for eksempel, dei æ det ikkje så godt å fikse på sjøl. Tanngarden som æ he fått utlevert kan egentlig minne om et prosjekt uden planlegging som blir tatt på gefylen.

Æ va nylig te tannlegen igjen, æ he endeli fånne mæ ei superflink tannlegedame i byen som vett åssen denna kjeften ska behandles. Ho æ ifrå Vennesla altså, så ho vett å være generøs med både bedøvelse å trøst.

Den føste gånga æ skolle te tannlegen så visste æ jo ikkje å detta innebar. Det va jo hellår ikkje kartlagt at bedøvelse på denna karen va som å kaste vann på gåsa.

Æ fekk aldri tennane mine som folk flest, æ fekk di sånn som kvidhaien fær sine. Altså ikkje på ei rekke, men fritt fordelt på fleire rader. Det konne minne litt om at di va skåden inn a ein blind mann med ei hagle. Så då va det jo ikkje fritt for at æ te stadighed måtte inn å rødde opp i detta rodet.

Stolt søster ser storebror briljere på bowlingbanen. Foto: Privat

Den føste turen æ hadde te tannlegen gjekk som ei kule. Mamma hadde vært fryktelig skeptisk på åssen detta skolle gå, ho æ ikkje så begeistra for denne tannlegestanden ho hellår, jaffal ikkje på den tia.

Tannlegekontoret lå i den tia rett øve veien ifrå Essostasjonen i sentrum, der som trikanten æ nå. Æ tru Hjelpekorpset øu hadde sin sygebil ståans der i ein garasje. At sygebilen va stasjonert rett på uttsia a tannlegen burde vel ha alarmert mæ, men som sagt så va det jo ikkje godt å vede å en gjekk te, sia detta va føste gånga.

Nå hadde mi mor lovt mæ ein hau a gotteri ifrå «Ola Bakkan» hvis æ va flink, så æ gapte høgt å va egentli ånkli flink. Åltså, æ ser jo når æ skrive detta at «gotteri ifrå Ola Bakkan» kan mistolkes noe aldeles forferdelig hvis ikkje du æ ifrå bygda her. Ola Bakkan va altså ein kiosk…

For dei som jobba på Ola Bakkan så blei det aldri ånkli helj før mi søster kåm styrtans med bestillinga te mamma. «Fem kroner i festkarameller å ein tippepukong!». Æ tru ho kalle det tippepukong den dag i dag, men ikkje sei noe te ho…noens heljefølelse stenne på spel…

Iallefall så hadde æ vært så himla flink hos denna tannlegen at mamma fant ud at neste gång så skolle ho ta med Merete, sånn at ho konne se å ufarli det va hos tannlegen…

Å jøu, rækti nok. Neste gång så sadd mi der alle tri. Æ visst jo innerst inne at detta kjæme te å gå te helvete. Denna gånga hadde æ ikkje blitt lovt ein tur te Ola Bakkan ettepå, så motivasjonen for å imødekomme tannlegens ønsker va hellår laber.

Superstolt søster ser storebror håndterer ild. Foto: Privat

Inn med oss, opp i stolen, å gapte modvilli. Så fort tannlegen ensa noe inni der så smalt æ på alt a bremser å trass. Å ædde noe æ æ flink te så æ det trass. Men tanna måtte jo ud, å tannlegen va jo lige trassig han. Det gjekk ikkje bære te enn at di holdt mæ fast i denna stolen å gjøyv på.

Stakkars tannlege, det måtte ha vært som å trekke tenne på ein sinna håggårm. Æ skreig å hylte som om noen satt strøym på mæ. Å Merete stakkar, ho sto jo på sia å så åssen detta udfålla sæ. Hvis detta va å være flink så skolle jaffal aldri ho oppi denna stolen, det va heilt sikkårt.

Æ fekk med mæ tånna i et lide oransj beger med skrukork…terrorens beger. Oppi der konne æ samle tennane etterhvert som æ va hos tannlegen sa di…æ tykte ikkje det va noen god ide æ..

40 år seinåre så fant æ heldigvis ei som knakk koden på denna haikjeften. Karen Harket, ho jåbbe på Lund…ho nynne litt øu når ho vett at det nærme sæ noe som kan bli krevans.

Les flere innlegg av Ingvald R. Ingebretsen her