Arendal-bosatte Kjell Moan (59, t.v) har skrevet dette innlegget. Her med sin gode venn Frank «Myggen». Arendal-bosatte Kjell Moan (59, t.v) har skrevet dette innlegget. Her med sin gode venn Frank «Myggen». Foto: Privat

Komper på Kampen

Høstferien kan brukes til så mangt.

Høsten er en underfundig tid. Solen synker lavere og lavere, dagene blir kortere, temperaturen synker mot langbukse og ull. Og så alle disse fargene som alle skryter av. Grønt, gult og rødt som sakte (pøh – det er jo ikke mange ukene) glir over i ukledelig brunt og etter hvert avslører svarte sprikende grener som stumt strekker seg mot en lav grå himmel og skriker etter en ny sommer.

Joda, jeg vet at vi trenger kontraster for å sette pris på sommer, og det å glede seg til vår og sommer er jo i seg selv en fin ting. Min gode venn Alf bodde en stund i Australia, og ble lut lei av sommer-hele-året. Det vil si, han er vel like glad i sommeren som meg, men man slutter å sette pris på den når den er der hele tiden. For min del kunne jeg helt fint levd med det – garantert. Sommer hele året, altså. Men nå er det nå en gang slik at vi bor i verdens rikeste og beste land, og prisen er kanskje et halvt år i lykkeland og resten i skall- og boblejakke.   

Jeg har gang på gang slått opp med høsten, men uten nytte. Høsten er like døv som en gammel, gift mann. Høsten dukker opp like velkommen som strømregninga (som også stiger til astronomiske høyder på denne tiden). Høsten bærer bud om dårligere råd, kalde, våte dager, innetid. Høsten er årstiden da alt det fine pakker sammen. Høsten er mørke og død. Nei, jeg liker ikke høst.

Men, altså. En kan jo ikke synke hen i dystre grublerier over noe en ikke får gjort noe med. Det er som det er, og en må se lyst på det (i mørketiden…) En av de få fine tingene med høsten er høstferien. Akkurat som jul- og vinterferie, forresten. Da pleier vi å dra på hytta, og det liker jeg jo. Hytteliv med stearinlys, henting av vann og utedo er fine greier. Men ikke i år. I år dro vi på storbyferie. Til Oslo. Javel, tenkte jeg da min bedre ¾ strålende la frem alle planene for en langhelg i rikshovedstaden (hvor jeg bodde i 20 år). Og siden ungene strålte opp, var jeg i sørgelig mindretall.

Skimuseet i Holmenkollen og Teknisk museum var en skuffelse. Ikke fordi museene ikke er greie, men ungene var blitt for store til å la seg slå til marken av gamle ski, turbinder og gamle biler. Ikke vet de hvem Wirkola er heller, og hva det betyr å hoppe etter ham har de slettes ikke noe forhold til. Nei, museer tror jeg mest er for små barn og gæmlisser. Eller spesielt interesserte, selvfølgelig. Utsikten fra hopptårnet slo derimot godt an. Kilingen i beina nærmet seg Fortnite- og TikTok-høyder, visstnok.

Utover det er Tusenfryd (i høstregn) obligatorisk, og vi skal på «Mamma Mia». Junior og jeg døde litt inni oss da vi fikk vite det, men den alvorspraten jeg hadde med ham har virket på meg selv også. Nå er vi her, og vi må gjøre ting som passer for alle – noe som betyr at alle må svelge noen kameler. Å sitte stille i to timer og høre på musikk jeg ellers ikke ville lyttet på, er to utfordringer på en gang som kan vise seg vanskelige.

I går ruslet vi rundt i byen. Tok hele runden fra Aker brygge, over Karl Johan og opp til Grünerløkka hvor mitt livs lys har bestilt Airbnb. En smart løsning hvor vi leiur en leilighet av en privat fyr. Fra Arendal. Etter en trikketur opp til Teknisk museum, busstur ned til Aker brygge (hver på ½ time hver – til sammen en time jeg aldri kommer til å få igjen) var det en lettelse å rusle ute i frisk luft, vente utenfor talløse klesbutikker og kikke på folkelivet.

Og sannelig dukket ikke min gamle bestevenn og sidekick Frank «Myggen» opp. Det var koselig. Odelsgutten fra Senja har forresten fått seg dame på Fevik. Vi må få opp kontakten igjen. Fint med sånne folk som kjenner deg uansett hvor mange år som har gått. På «Galgen» på Kampen møtte vi tante Trude og spiste komper. Eller Komler som de kalte det. Ikke helt slik jeg er vant til å få det servert, men helt innafor.

På «Galgen» på Kampen møtte vi tante Trude og spiste komper. Foto: Hugin

Jeg konstaterer at Oslo ikke er min by lenger, og at det er helt ok og være turist i en by hvor en fremdeles er godt kjent. Men neste høst vil jeg på hytta. Eller til en by i utlandet hvor det fremdeles er et snev av sommer.

Og jeg fikk halvparten av Trudes komle. Så da ble til og med jeg mett på restaurant.