KRISTIANSAND: Det er i år 30 år siden stykket om Edith Piaf ble satt opp på Agder Teater med Hilde Hefte i hovedrollen. Onsdag innviet hun Posebyhavens konsertarena med et godt utvalg av stykkets sanger og tekster. Selv om verken kjolen eller parykken passet etter 30 år, var det et sterkt møte med Hilde og hennes Piaf vi opplevde.
Hilde sto på scenen med bare seg selv. Hennes formidlingsevne og kroppsspråk er unik, og hadde Piaf vært til stede, ville hun garantert vært både stolt og glad. For selv om Posebyhaven verken kan karakteriseres som nattklubb eller bordell, var Piaf sin favorittarena på steder hvor scenen og publikum berører og kommuniserer. Hilde selv karakteriserte onsdagens opplevelse som å ha publikum sittende på «fanget». Publikum møtte et «fang» som formelig ropte «bravo» med åpne, varme og veivende Piaf-armer.
For selv om verken utseendet eller stemmen er lik Edith Piaf, bærer Hilde den samme kraften og man føler at Piaf har hatt et ord med i laget under øvelsene.
Med sin sørlandske dialekt og skarrende r-er var Piaf-varianten til Hilde perfekt. Den lille spurven (Piaf er spurv) på 147 cm og 40 kilo ble i løpet av kvelden omgjort til en vakker svane som tok publikum med storm.
Repertoaret var en tre timers lang forestilling hvor Hilde tok oss med inn i noen av Piafs viktige og store livshendelser. Sangene med tekst av Knut Nærum satte ord på noen av de følelsene Piaf opplevde gjennom sitt korte og intense liv.
Det var et intenst og emosjonelt møte med Hildes Piaf vi møtte, og selv om Hilde har sagt nei til å gjøre denne opptredenen i 30 år, er hun ikke uvillig nå som hun har øvd inn repertoaret. Så nå er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Hun har med seg sin eminente musiker Vidar Bø på tangenter og sin sønn simen Hefte på lyd.
Nå er det kvalitetskonserter i Posebyhaven ved Posebyhaven scene hver onsdag i hele sommer. Stedet egner seg ypperlig for intimkonserter, med en scene som inviterer folket inn «i all enkelhet». Scenografien består av ekte kulisser i form av gamle hus som omringer bakgården. Scenen er enkel, men nær og publikum opplever å være en del av repertoaret fordi det er så lett å kommunisere med artistene.
Endelig skjer det noe i Posebyen!