Ikke før har ferien begynt, så er den over.
Nåja, fullt så galt er det ikke, for jeg har hatt lang og fin fri i år. Og det har da også skjedd mye, som vanlig. Det skjer så mye i feriene mine at jeg går ned i vekt. Mye fordi bilen stort sett står stille på land, mens vi er i vogna på Jomfruland.
«White trailer trash» – det er oss. Og der på verdens fineste øy er det bilfritt. Så da er det sykkel og apostlenes hester som gjelder. Og sida vinden var en trofast ferievenn i år ble det bare én tur på stranda. Og rastløse meg trives på stranda. Så lenge jeg har en bok og Spotify så kan jeg ligge der lenge. Ei uke i Syden betyr gjerne to bøker. Men da går ikke vekta ned.
Historieopplæring ved grinda
Nei, i år har det blitt mye sykling. Til og fra skytebanen jeg etablerte på et jorde som ligger ved veien. Den ene veien som er på Jomfruland. Det vil si du har Utsiaveien også, men det er bare en kjerrevei, så den regner jeg ikke som vei.
Jordet mitt ligger langs veien som går på langs midt over øya, fra gård til gård. Den heter Hovedveien. Og ved Hovedveien står jeg med en sykkelhenger full av pil og bue. Jeg har plassert meg strategisk akkurat ved grinda, for alle dagsturistene som besøker Jomfruland går forbi her. Det kryr av dem, dagsturister altså, og sikkert halvparten av dem stopper ved grinda mi og slår av en prat. Det er veldig hyggelig. Jeg har fått drevet litt historieopplæring og avhendet noen buer på den måten.
Ferie og fri er fine greier. Særlig nå som ungene har blitt så store at de er selvgående. Det er vi voksne også, så i sommer har alle gjort som de ville. Min bedre ¾ har slappet av med sitt, jeg har pratet om buer og skutt, og ungene har løpt rundt med sommervennene sine.
Utendørs treningsstudio
Og her er vi inne på det geniale med vår ferieform. Vi har en diger husvogn fast installert på «Gundersen». Sammen med mange, mange andre. Det er trangt mellom vognene, men likevel plass en real platting, gress og blomster. Vogna er av plast og aluminium og krever fint lite vedlikehold, og jeg har rigget et utendørs treningsstudio og et buemakerverksted. Her finner du meg når jeg ikke er av sted og skyter.
På ettermiddagene treffer vi våre helårs sommervenner. Det vil si; damene har en tendens til å finne hverandre med et glass musserende som på mystisk vis ikke tar hensyn til klokka på dagen. Ferie er ferie, og da er alt (nesten) lov. Jo da, «Gundersen» er en sann myriade av hyggelige feriebilde folk i et salig sammensurium. Vi pleier å si at hvis vi hadde vunnet en milliard i Eurojackpot så hadde vi ikke solgt vogna, for bedre ferier får du ikke.
Spøken som endte med unnskyldning
Det var et bitte lite øyeblikk uten vind i juli, så da fikk jeg en liten tur på sjøen i min gamle Rana 17. Min bedre ¾ og nabokjerringa tok kajakkene, og da jeg fikk øye på dem tenkte jeg (som dumme mannfolk flest) at «Nå skal jeg tulle litt». Jeg satte kursen rolig (20 knop) mot damene. De skiftet kurs, og jeg styrte etter, rett mot dem. Samme hvor de svingte siktet jeg meg inn med en presisjon bare en bueskytter kan framvise. Planen var selvsagt å stoppe i god tid, noe jeg også gjorde ca. 10 meter før kollisjon. Men de to sinte damene i kajakkene hadde jeg aldri sett før. Jeg unnskyldte meg, selvsagt. Og jeg vet ikke om jeg fikk noe særlig mer kred da jeg unnskyldte meg med at jeg trodde det var min kone.
Vel, vel. Danacup var i utgangspunktet en strek i regningen for en sommer-øyboer, men det ble en herlig uke med 15 12-åringer og tre … noe eldre karer. Vi hadde stålkontroll i klasserommet vi alle lå i, og det var en opplevelse å følge laget i fem dager. Farshjertet svulmet til bristepunktet da junior scoret ett av de få målene vi fikk, og han jublet slik bare en fotballgal gutt kan.
Etter en herlig uke på Danacup med ungene kom hverdagen som en Hiroshima-bombe. Det vil si, jeg fikk sneket meg til noen dager ekstra alene på Jomfruland etter Dana. Turistene var i stor grad vekke, og jeg kunne endelig få testet blink-buen min på langskyting. Ingenting mot norgesrekorden, men jeg er fornøyd med 221 meter med bambuspiler og min 80 punds langbue.
Ferien har gått altfor fort
Men ferien har som vanlig gått altfor fort. Likevel har jeg vært så lenge borte at da de velkjente kirkeklokkene på andre sida av Pollen slo åtte slag gjennom de åpne vinduene på kontoret, trodde jeg et lite sekund at det ringte på døra. Det betyr om ikke annet at jeg har vært sandblåst i huet på jobb-ting i sommer.
Oppsummert har jeg skutt mye, syklet en del, gått beina av meg på Danacup, kost meg med familien og våre sommervenner og feiret mine 60 år. Likevel må jeg si at topp tre er juniors scoringsfeiring, 221 meter og at vi fire fedrene på Danacup ble så gode venner.
Men helt på topp, i egen klasse, troner gaven fra min helårs sommervenn, lydbok-innleser, skuespiller og filmhelt, Christoffer. Han har lest inn tre av petitene mine, og plutselig kunne jeg selv være publikum. Høre og måle teksten som lytter og leser. Da ble jeg rørt.
PS: Norgesrekorden med en engelsk langbue er 395.6 meter. Dit kommer jeg aldri, for rekorden er satt av min gode venn Eirik Diserud med piler jeg ikke har råd til, og en 130 punds bue av barlind.