Livet er en seilas

Hva slags skipper har jeg vært på mitt livs skute?

Brukergenerert innhold

Når man kommer til det punktet i livet at det er levd lenger enn det skal leves, så tenker man på så mangt. Kanskje for å unngå å tenke for mye fremover, tenker man bakover. Som når man er ute på den seilasen som livet er, så snur man seg og betrakter kjølvannsstripen. Er det en fin og rett stripe med havskum eller har det vært en vinglete ferd? Hvor har ferden gått?

Vi har vel de fleste vært innom noen idylliske bukter og spennende uthavner, men ferdes man på åpent hav vil det også av og til storme rundt oss. Det at jeg er i den tilstand at jeg evner å snu meg og betrakte kjølvannsstripen betyr i hvert fall at jeg ikke har lidd et totalt skibbrudd. Men hva slags skipper har jeg vært på mitt livs skute? Har jeg vært en god sjef ? Har jeg kommet greit ut av det med mitt mannskap?

Kanskje har jeg presset meg og skipet frem i trange farvann, slik at andre har måttet vike. Forhåpentligvis har jeg ikke rent noen i senk. Jeg har vært ute i stormen. Sett bølger som nesten har slått over meg og knust meg når jeg har ligget i skyggen av dem, i en dyp bølgedal. Men jeg har kommet opp igjen. Jeg har ikke forlist. Har nok gått på et skjær av og til, men har klart å komme meg av ved egen hjelp og noen ganger med hjelpende hender.

Det har vært en begivenhetsrik seilas så langt. Hvor lenge blir kjølvannsstripen liggende synlig etter meg, mon tro? Leonard Cohen sier: "Everybody knows that you live for ever if you've done a line or two". Har man etterlatt seg skrevne ord, så lever de for evig. Kanskje noen plukker dette ned fra nettet om et par hundre år?

Seilasen er ikke over. Ikke på lenge ennå håper jeg. Jeg håper den ender i ei lun bukt der skipet glir langsomt inn og hviler kjølen mot stranden, og "min livbåt kan låres i seks fot med jord", som det heter i sangen. Men før det skal det seiles for fulle seil på livshavet, så får vi se hvor vinden fører meg og hvordan jeg evner å styre skuta videre. Det er spennende å leve.