Mi va stort sett veldig greie med hverandre, mæ å mi søster. Jaffal visst en ser vekk i frå den gånga ho reiv billetten min te himmelen. At æ prøvde å bytte ho vekk i ein kartong gotteri va hellår kanskje ikkje så snilt... men mi he egentlig oppført oss greit.

Visse unntag he det jo vært. Av å te viss mi kjeda oss så konne det fort oppstå noe eggling. «Lofta æ fri for alle» va ein ånkli slager. Jaffal viss mi va på biltur å en ikkje konne stikke avsted å gjøyme sæ.

Denne «legen» gjekk ud på å flagre med fingrane rett foran nasetippen te den andre, uden å kåmme nærme. Jønne kombinert med å hviske «lofta æ fri for alle, lofta æ fri for alle...» Viss ikkje en ville bli skamtatt a mamma så konne en mime det. Det va vel så illa faktisk. Der va æ ein mester, Merete va best te å hviske. Ellår flinkast va ho vel ikkje, men æ tåle ikkje hviskelyde, å det hadde ho fånne ud a. Så sånn sett så va ho den mest udspekulerte a oss. Denslags lyder tåle æ ikkje den dag i dag…viss noen vil hviske mæ noe så reise æ mæ bare opp å gjenge vekk.

Då gjalt det å se å lenge en klarte å hålle ud. Noen gånge gjorde mi detta for gøy, for å se hvem a oss som tålte mest pining. Å då va det forsåvidt greit, men andre gånge så blei detta utført kun for å fyre opp den andre. Det endte ofte i et smikk på fingrane ellår at mi sladre te mamma. Då pleide ho å jårr som ho ville stoppe bilen, då hågg ho i bremsa. Det blei som regel slutt på den legen då, for ingen a oss hadde løst te å stå langs veien aleine på vei ud te onkel å dei på Trysnes.

Æ tålte møe, Merete konne te tie tåle møe ho øu, men æ klarte oftast å hålle ud såpass lenge at ho blei trøyt i armen ellår te at mi kåm fram te der mi skolle.

Seieren smakte sjeldent godt faktisk, for det kosta såpass møe å skolle vinne «lofta æ fri for alle» at resten a daen egentli va ødelagt. Så sånn sett så vant ho vel alltid då.

Æ he i det meste a mitt voksne liv jobba som håndverker, det he vært et meget givende arbei. Det æ ikkje fritt for at når en jobbe i detta yrket, så æ du meir enn ønska på ymse dugnader. Æ he alltid tykt at å konne hjelpe te på ein dugnad i ny å ne he vært ånkli triveli.

Det finnes forøvri forskjellige type dugnader. Noen æ meir attraktive enn andre.

Du he feks dugnad hos kompiser, då æ ofte arbeidstrøkke sånn pass hardt, et bel, før det som regel kjæme noen pils på bordet. Detta æ ein uskreven regel som gjelle øve heile verden. Viss du æ heldig så suppleres det med et par pizzaer. Det æ ikkje greit med brennevin før arbeidet æ øve. Skolle en kåmme i skade for å få i sæ denslags for tili, så resultere bare det i fleire dugnader, for arbeiden avsluttes meget fort med denslags drikk.

Detta æ vel den type dugnad som æ mest utbredd. Regelen å forventningane æ rimeli klare…du jåbbe litt, så fær du noe å ede å drikke. Heilt topp.

Ein ann måde æ når enten tante ellår svigermor låkke inn te dugnad. Å låkke æ vel å ta hardt i, det ligge sjeldent et spørsmål i bonnen. En fær bare noen hint som teseie at «du burde innfinne dæ viss du fremdeles vil ha tilgang te komper å kage».

Kompe-/kage-makten trumfer alt, å detta vett di jo så godt. Di he som regel øu ei øveraskans stor påvirkningskraft på den du æ gift med, så en stille jo «gladeli» opp på denslags.

Det vise sæ, jaffal når æ ser på mi mor, at denna pliktjobbing he ingen utløpsdato, he ho føsstens tatt dæ inn i varmen, så må du være der for alltid.. Ikkje om du ei gång blir skjelt å fær dæ ei ny jente sleppe du onna.

Kompemakta vare for alltid!

Mi mor he årdna sæ greit med et heilt arsenal a tidligåre svigersønner, så ho æ sjeldent forlein for folk på dugnadane sine..

Den type dugnad æ øu heilt greit. Reglane æ klare. En hjelpe te i et mildere tempo enn ved kompisdugnaden, for her er det tilgang te betrakteli mengder med heimelaga mad, som igjen jårr at du mest ikkje klare å bøye dæ. Tanken på fremtidige å tidlige kulinariske opplevelser te svigermors mad jårr at en male å sjaue heilt te ho æ fornøyd. Denna form for frivillig-tvungen dugnad æ faktisk vel utbredt å akseptert. Det æ jaffal noe mi «svigersønner» he lært å leve med.

Men så kjæme mi noe di kalle for dugnad, men som egentlig ikkje he noe med dugnad å jårr. Det æ «tvången-fornuft-dugnad».

Det æ ofte folk som aldri he vært på dugnad som invitere te denna typen. Som regel så fær du greie på ette arbeidets start at detta æ ein dugnad. En trudde kanskje føst at det va et stykke betalt arbei en hadde fått tedelt, men det æ det altså ikkje.

Vanligvis på dugnadane, så stenne verten for alle varane som ska bruges. Det hende at du låne an verktøyet ditt, men en he meget sjeldent noen utgifter i ein dugnad som dugnadsudfører.

I ein «tvången-dugnad» forventes det at du faktisk må betale sjøl for dei varane som benyttes, i tillegg te at du ikkje fær betalt. Det forventes øu at du he med egen mad å drikke, som du forøvrig må dele med oppdragsgiveren.

Når du ettehvert ser enden på forespurt arbei, så blir du uden forvarsel pålagt meir arbei. Ettehvert så skjønne du at det æ slettes ikkje sikkårt at du noen gång sleppe ifrå detta arbeidet..

Jøudå, du he nok lokta lonta te nå. Æ preke om strøymprisane å pandemi-dugnaden våres.

«Det er vanlige folk sin tur», fekk mi servert frå vår statsminister.

Andre medlemmer i regjeringa heiv sæ på dei øu…det æ vanlige folk sin tur. Æ he nå aldri hørt magen te vrøvvel å vas sia Røkke skolle forklare om skippersertifikatet sitt.

I samtlige taler frå øvrigheda så he mi blitt smeigt med flotte ord om å flinke mi he vært i denna pandemien… «den store dugnaden».

Æ tru ikkje di vett åssen ein dugnad ska gjennomføres. som tidligåre nevnt ska ein dugnad ha et element a premie i sæ, jønne i form a ei kage ellår ei kringle. Et klapp på aksla med påfølgende meir arbei æ slettes ikkje nok for ein som he stilt opp te dugnad!

Når strøymprisane føyg i veret i vinter, så fekk di egentlig tidene mulighet te å gje dugnadsfolket ei kringle.

Di fant jo på noe, di hysta opp noen rabatter i lofta. Tusta litt med dei, sånn at di så fine ud. Det viste sæ jo ettehvert at detta ikkje konne reines som ein premie i det heile tatt.

Kommunane sidde jo som vinnåre her. Dei fær jo alle deia tusenlappane på kontoen sin ettehvert. Noen a di he tatt te ved å gjedd noen «sirupssnipper» tebage innbyggerane sine, dei fleste he ikkje.

Di meine visstnok at kommunen vett best åssen mi ska konne få gleden å denna kaga.. Det blir mest som å få levert ei kransekage på dugnaden, bare for å se at ho blir fryst ner i påvente at ho ska edes ette en he reist derifrå.

Her i bygda så fekk mi ikkje, det mi fekk va vel noe som ligne på «lofta æ fri for alle». Ordfører uttalte at han levde greit med den strømprisen han, å NAV uttalte at di hadde meget få forespørsler om hjelp te strøymreininga…

Folk flest gjenge ikkje på NAV å spør om den type hjelp. Så sant du he et arbei så ter du på dæ meir arbei å jåbbe så igjennom detta…jønne i romjul å på helligdager, te tross for at en sannsynligvis hadde jåbba inn årets romjul.

Mi va så heldige å fekk jul/nyttårshelsing ifrå ein engasjert ordfører i skisporet øu, på ein hverdag, midt i arbeidstia. Han konne fortele å heldige mi va som hadde denna flotte naturen. Han takka fint for dugnaden, å inviteret oss alle te å ta del i skiløypane…

Dessverre va nok di fleste a oss på jobb for å få råd te strøymreininga. Å der blir mi nok fram te nærmåre 17.mai.

Altså. Nå he mi tusta med denna pandemien, blitt mest vedskrøymt a an. Å når det nærme sæ jul å høytid så fær mi smikk i stede for ros.

Fram te æ ser snurten a ei kage i frå øvrigheda så vil æ ha mæ fråbedt at di kalle detta ein dugnad.

Dugnad he noe mi kan ede, det fær mi ikkje nå!

foto
Kringsjå Kraftstasjon Foto: Privat

Æ he lagt te et bilde ifrå Kringsjå Kraftstasjon. Den føste te Agder energi faktisk. Når denna blei bygd, så tru æ aldri tanken va den strøympolitikken mi he nå.

Æ håbe di ter te ved, viss ikkje så håbe di klare å forklare oss åffår det må være sånn som det æ blitt. For detta he æ vanskelig for å tåle.

Men det æ greit! Æ ska jårr mæ færi her på denna dugnaden øu, men det hadde vært greit med ei kage øu snart.