Det va alltid noen som måtte både loftes å passes på.
Æ tok jo denslags oppdrag meget seriøst. Det va litt som ein gardist æ sto å våkte øve dei små. Ikkje bare for at det va så himla gøy, men mest for at det konne bli vanskeli å preke sæ ifrå det hvis det skolle skje noe.
Æ bjønte i «vognlære» forholdsvis tili. Te å bjønne med så blei æ plassert oppi vogna. Da va det Merete som lå å sparka oppi der. Det kan vel egentli kalles «suttvakt». Når Merete mista sutten, så va æ lynkjapp te å potte an inn igjen, for ho lagde dei verste hylane noen noensinne hadde hørt. Å denslags oppmerksomhed va uønskeli.
Æ klatre kjapt oppøve karriærestien, så det va ikkje så lenge så blei æ forfremma te vognfører.
Just idet Tommy kåm te verden, så hadde Merete bjønt å surre med både dåkkevågn å dåkke. Dåkkane va noen ånkli fine none, men ho hadde jo ikkje gidd te å klæ di. Æ he jo allti såtte pris på folk som va «pene i tøyet», det tykte æ at dåkkane øu burde vere.
Det va faktisk pinli å se at Merete dro deia stakkars nagne dåkkane ud blant dei andre bånnane.
Æ følte at her burde noen ta ansvar! Æ tok på detta ansvaret, ikkje bare for at detta va flaut, men for å vise denna lillesøstra mi åssen detta skolle gjøres. Æ va jo tross alt vognføreren i denna famelien.
Når mamma f.eks skolle inn på ein butikk, så fekk æ uddelt ansvaret med å passe på flokken. Tommy sadd fastspent i vogna. Mi måtte ha han i seletøy oppi der, for han va så te å stikke a. Merete fekk streng beskjed om å holde i vogna te einhver tid å jårr som æ sa..
En konne tydeli se at detta ikkje va lett for ho. Ho æ jo litt som ei kasse kaniner vett du.. Æ pleide å legge mi hånd øve hosses, bare sånn i tilfelle ho skolle prøve å stikke. Fekk ho øue på noe måll så va ho ikkje god å hålle igjen.
Så kåm jo Camilla dinglans ettehvert. Ho æ den yngste i denna flokken.
På det tidsponktet så anså æ mæsjøl som litt a ein ekspert innen vognfaget. Mamma trengte ikkje lengår å befale å som skolle gjøres. Æ håndterte både vogn, sutter å suttefiller med stålkontroll.
Camilla fekk bærebag ho, å det va Sprellen som fekk i oppdrag å bære den. Æ tykte jo at denslags oppgave va hausent å gje ein sjømann, men denna baggen va altfor tong for mæ å bære, så det blei som det blei.
Mi føyg te Skien ein sommår. Ein by som aldri æ hadde våre i før. Det va ein flott sommerdag. Æ blei såtten i vogntjeneste uttforbi ein skobutikk midt i sentrum. Både Sprellen å mamma føyg inn å inspiserte både støvletter å spisse sko te sjømannen. Når di kåm ud igjen så blei æ umiddelbart løyst ifrå vogntjenesten a mamma, å mi tusta vidåre.
Sprellen blei hengans litt ette oss naturligvis, for han pleide ikkje å ha samme hastverk som mamma. Ho gjekk som om det va noe vikti som måtte røkkes allti ho…det jårr ho den dag idag øu.
Når mi va kåmme tri fire kvartal avsted så hørte ho nok at både mæ å Merete bjønte å bli anpustne, mi hang jo som vimpler i sterk austavind ette denna vogna! Så snu ho sæ for å mase litt på mannen sin igjen. Det va då mi så det…der kjæme an dinglans lettåre i gamsen UDEN bærebaggen!
Å HENNE Æ CAMILLA hauste mamma. A ein ellår anna gronn så stoppe denna sjømannen opp å kikke rondt sæ…Altså hallo!
Æ heiv mæ umiddelbart i vogntjenesten igjen idet æ så mamma la på sprang tebage te denna skobutikken. Ho røym så fort at ho va faktisk utydeli å se.
Heldigvis så va der ingen som hadde løst på ei nyfødd jente i bærebag den daen, så mi fant ho igjen på samme trappa. Det årdna sæ greit, om Sprellen fekk ei omgang med bjørkeriset æ vel naturli å tru, men han gløymte aldri noen a oss i ettertid.
Mamma kåm i skade for å nevne detta te si mor, Malli, når di kåm heim. Mamma fortelte at øyane te Malli blei mest begsvarte før ho lente sæ inn å sa bestemt: DETTEN FORTELE IKKJE DU TE ET MENNESK!
Merete skolle øu prøve sæ som vognfører ettehvert. Ho bjønte som avløser for mæ. Då va det Camilla ho passa for det meste. Mi hadde ikkje Tommy så møe i vogn. Han va så te å vri sæ ud a både seletøy å vogn, at det va best å bare han i band.
Tommy prøvde sæ øu som vognfører ei gång. Det va heldigvis uden passasjer. Han røym alt han konne med denna vogna. Å når han røym så røym an alltid med tonga ude, mest som ein fogglehonn egentlig. Det gjekk ikkje bære te enn at han presterte å kjøre denna vogna fast i et komlåkk…i follt firsprang! Selvfølgelig så beid an sæ, han beid heilt igjennom tonga si så han måtte te dåktåren å få ho sydd. Så han fekk aldri passasjer i si vogn han. Det blei egentlig ein meget kort karriære som vognfører for han.
Alle di andre jentane i gada våres va passepige, å Merete skolle jo ikkje være noe dårligåre. Det som skilte sæ ud for Merete sin del va at ho te stadighed skolle jårr andre ting i samme slengen. Detta æ jo noe vranglære som ho slettes ikkje hadde lært æ mæ.
Ho hadde fått sæ ein ny sprettball…Sprettballen va fin den, spratt som bare det gjorde an øu. Ho fant ud at det va lurt å ta med sæ den når ho skolle trille.
Altså…trilling med passasjer å hysting med sprettball i ei kleiv la sæ ikkje kombinere på noen som helst måde! Nå ska det seiest te hosses forsvar at ingen hadde testa detta ud, så det fantes ikkje noe lektyre å lene sæ på, men sjæl så hadde aldri konne finne på noenting annt enn å ha begge hennane på vogna…te einhver tid!
Mamma stod i kjøkkenvinduet når dette sirkusnummeret tok te… Sprettballen gjorde som fysikken tesa den, den spratt vekk ifrå ballfører hittøve i grøfta, som resulterte i at ballfører fåretok et sprang ette an.
For alle visste jo det at hvis en mista ein sprettball i kleiva, så måtten jo ryme ette an heilt ner te svingen hos Randi før en fekk tag i an igjen. Av å te hvis du va forskrekkeli uheldi så spratt an øve gjerde te Arnfinn å dei, å då skolle du ha takk!
Camilla i vogna skjøyd jo fart ho øu. Vognførerlaus satte ho kursen mod gjerde te Arnfinn å dei. ho fekk oppsiktvekkans fort fart på denna vogna.
Det va just idet mamma hylte ud a vinduet….VÅÅÅÅGNNNAAAAAA!!!
Det æ vel ingen som vett åssen Merete fekk detta te, for det skolle ikkje være fysisk mulig å hente inn igjen denna førerlause vogna, men det klaret ho faktisk. Det stod om cm, men ho klarte det.
Så det he våre fleira gånge mi he hålt på å «miste» Camilla. Æ tykke det hadde våre forbaska hvis mi hadde mista ho, for ho va den som va best te å bruge som «gallionsfigur» for flokken. Pæn å konsti va ho, allti rein å fin i tøyet. Ikkje spiste ho måll som si søster hellår. Ikkje røym ho med tonga ude.