Det blir kanskje feil … Skal kanskje ikke gjøre det, men heller leve slik at man kommer til det ekte himmelriket i det neste liv. Noen mener jo at man skal leve slik at alt er en forberedelse til det neste liv. Bruke all sin tid til tilbedelse av Vårherre. Slike finnes i alle religioner.

Vet ikke jeg … Tror de har misforstått litt. Tror vi er gitt muligheten til å leve og glede oss over livet for at vi skal gjøre akkurat det. Sammen med dem vi har rundt oss i livet vårt. Leve mens vi lever. På en slik måte at våre gledesstunder ikke går ut over andre.

Noen evner ikke å glede seg i det hele tatt. Lever sitt liv som om dette jorderike liv er en tilværelse i en jammerdal. Lever et liv i sur medynk og minsker livskvaliteten til de rundt seg.

Jeg tillater meg å søke det gode liv. Søke etter himmelriket på jorda. Det kan jeg gjøre på mange måter i dagliglivet. Det er nok av utfordringer i hverdagen. Nok av ting vi må stri med. Noen mer enn andre. Da må det være lov å søke det gode liv når vi kan. Finne store og små gleder der de lar seg finne.

Min søken kan bestå i å fylle opp tanken på motorsykkelen en fin vårdag med blå himmel. Starte opp og kjenne motorens behagelige rumling under meg. Ha Kvinnen min bakpå. Kjenne at hun er der, tett inntil meg.

Finne innlandsveier med god asfalt og mange svinger. Søke bort fra kysten foreløpig, der havdisen kan være kald og klam om våren. Søke de indre bygder. Kjøre litt på tvers av dalførene. Opp og ned, opp og ned. Se forskjellene på hvor langt våren har kommet på høydedragene kontra dalbunnen. Kjøre over høydene og se at bjørka så vidt har begynt å sprette.

Kjøre ned en svingete vei på vei mot dalbunnen og oppleve hvordan våren kommer i møte. For hver høydemeter litt flere hvitveis. Litt større blader på bjørka. Komme ned i dalbunnen og kjøre langs en bekk omkranset av et teppe av hvitveis. Hvitt og grønt i en perfekt fordeling på begge sider av bekkefaret.

Kjøre langs en slett og rak landevei med et lite vann med lette krusninger i brisen på den ene siden og et granholt på den andre siden. Granholtet skygger for all framvekst av underskog. Verken kratt og busker eller lyng får levevilkår under slike mørke graner. Men mosen derimot. Den dekker bakken mellom trærne i et mykt teppe som gjør til og med den dystre granskogen innbydende og vennlig.

En slik tur, en slik søken etter himmelriket, bør innbefatte litt menneskelig kontakt også. Stikke innom gamle kjente. Oppleve at kontakten er der ennå. Trives i hverandres selskap.

Komme seg hjem før sola går ned. Maikveldene kan være kalde. Sette seg ned og oppsummere dagen over en kopp kaffe. Fant jeg det jeg søkte? Sukke tilfreds og konkludere med at hele dagen har vært en tilstedeværelse i noe som er så nært Himmelriket man kan være på jorda.