I dag fyller jeg 60 år. Min bedre ¾ vil gjerne holde stor fest, selv om jeg ikke så glad i slikt. Men jeg kjenner henne, så jeg skrev like godt en tale. En tale til meg selv som jeg kan holde hvis jeg blir bedt i selskapet. Underveis støtte jeg på en del problemer. Å skrive om seg selv er som å skrive en CV, og en oppramsing av alt det rare (og teite) jeg har gjort ville blitt en lang (og patetisk) affære.

Å skrive til seg selv er også en utfordring, for det krever faktisk en god porsjon selvransakelse. Og man blir plutselig kona sin stemme, som stort sett vil fortelle deg om hvilket forbedringspotensial du har. Taler skal jo gjerne være litt morsomme, helst på objektets bekostning, noe som også er en balansegang mellom selvinnsikt, selvironi og faren for å gi kona ammunisjon hun ikke visste hun hadde. Like fullt, her sitter jeg, og vil gjerne si noen ord i sakens anledning. På festen. Og bare for å ha sagt det: Jeg har skamløst stjålet noen sitater som er flettet inn her og der.

Mitt fødeår var bare 17 år etter 2. verdenskrig. Aldri har verden vært nærmere atomkrig enn i 1962, pga. Cubakrisen. John Glenn gjennomførte USAs første bemannede romferd, Setesdalsbanen ble nedlagt og Marylin Monroe døde til sorg for jordas fleste mannfolk. Alt dette er historie, og ukjent for mange i dag.

Spør du meg er det neppe tilfeldig at Tom Cruise og jeg ble født i samme år, men historisk blir man først når man er kjent fra historien, autentisk og pålitelig. Det kan vel saktens ikke sies om Baron von Münchausen, som hvis han hadde levd hadde vært en historisk løgnhals. Han som dro seg selv og hesten opp etter håret da de satt fast i et myrhull. Han var bare eventyr. Men eventyr trenger vi, og det hender jo at virkeligheten overgår fantasien. Tenk å kunne si at livet har vært som et eventyr. Selv har jeg gjort mye rart og vært med på litt av hvert, men de røverhistoriene får jeg spare til barnebarna. Når, og hvis, de kommer.

Det tok meg seks år å fylle 50. Nå er jeg 10 år bedre. Og bryr meg ikke. Jo, litt.

Jeg liker jo ikke det faktum at jeg begynner å bli gammel, men nå har jeg resignert. Sånn passe aggressivt. For jeg har ikke tenkt å være en sånn gubbe som lar alder definere meg. Herfra og ut er det ingen grunn til å holde igjen, og som 60-åring kan jeg med alderens klokskap gjøre mer kvalifiserte valg (her kaster jeg et blikk på min bedre ¾, og lar henne himle med øynene). Dessuten har jeg planlagt å leve evig. Og så langt har jo det gått etter planen.

Livet består av valg, og jeg har gjort mine. Med store åpne øyne har jeg vasset ut i det, og summen av alt har gjort meg til den jeg er i dag. Når det kommer til stykket er det eneste som betyr noe at jeg har fire flotte barn, ei nydelig kone, gode venner, jobb jeg trives med og gode kolleger. Helsa mi er god, hodet klart (her kaster jeg igjen et blikk på min bedre ¾, og lar henne himle med øynene.) og jeg føler meg ikke særlig rammet av overgangsalderen. Altså dårligere søvn, reduksjon i muskelmasse, hengepupper, depresjon, lavt testosteronnivå og dårligere hukommelse (her kaster jeg igjen et blikk på min bedre ¾, og lar henne himle med øynene).

Jeg tør påstå at jeg scorer bra på minst 5 av 6 her (her kaster jeg ikke et blikk på min bedre ¾). Dessuten viser engelsk forsking at «Life begins at 60». Det er aldri for sent å lære noe nytt, og forskerne sier at kombinasjonen av kunnskap og erfaring gir deg grenseløse muligheter. Spør du meg trenger man ikke være forsker for å si det, for det har da aldri vært for sent å lære noe nytt. Hva er det man sier? «Den dagen man sier man er ferdig utlært, så er man ikke utlært, men ferdig».

foto
Foto: Privat

Life begins at 60, ja. Spurte du en ungdom, ville du vel får hørt at det er bare gæmlisser som kan si noe så teit. At det er bare en måte å trøste seg selv på.

Og jeg ville ikke vært uenig. For hvis man skulle begynne å leve først nå, så har man gått glipp av mye. Livet starter hver morgen når jeg slår opp øynene, men poenget med «Life begins at 60» er vel at livet ikke stopper på 60.

Nuvel, jeg blir i alle fall flinkere og flinkere til å velge mine slag med åra. Jeg velger å omgi meg med folk som gir energi, og bruker minst mulig energi på energityvene – det være seg folk eller situasjoner jeg bare må igjennom. Alder kan være temmelig befriende og har egentlig ikke så mye å si. Med mindre man er en ost. Og det sies at visdom kommer med alderen. Men jeg har da også sett eksempler på at alderen har kommet helt alene.

Men, pytt. Det har sine fordeler å bli eldre. Lista over ting jeg gir blaffen i blir bare lengre og lengre jo eldre jeg blir. Når man sier en har glemt saker og ting, så blir man faktisk trodd. Og jeg innser at jeg er ikke ung nok til å vite alt lenger. Hver rynke jeg har, har jeg gjort meg fortjent til, og dessuten har jeg aldri vært jevnaldrende med meg selv. Ingenting gjør en så gammel som frykten for å bli det, så jeg akter ikke å dvele ved antall år jeg har på baken. Jeg skal heller se på hva jeg har oppnådd så langt, og hva jeg kan oppnå i alle årene som kommer.

Så gratulerer med vel gjennomførte 60 år, og lykke til med de neste 60.

Alt fram til nå har bare vært oppvarming.