Silo­debatten har ført til kunst­fiendt­lighet i stedet for det motsatte

Skillet mellom det offentliges ansvar og en privat stiftelses egne behov er blitt utydelig. Det mener jeg er problematisk.

Publisert:

Tekstilkunstner Ingrid Juell Moe (69), bosatt i Ny-Hellesund i Søgne, har skrevet dette innlegget til Lokalkulturen. Foto: Kirsten Juell Gjessing

Brukergenerert innhold

  • Ingrid Juell Moe
Denne artikkelen er over ett år gammel

«Uansett hva vi mener om hvordan alt dette ble til, kan jeg ikke tenke meg at en eller annen på kommunens kulturkontor kunne funnet på dette. Vi må godta at det ofte er en privat initiativtaker som tar det første skritt. Eksemplene på det er svært mange» skriver Arne Rosenvold i en kommentar på Facebook i forbindelse med debatten om kunstsilo.

I stedet for å svare på Facebook løfter jeg kommentaren min inn i Lokalkulturen, for nå kjente jeg at noe mer måtte sies, litt utenfor Facebook-tråden.

«En eller annen på kommunens kulturkontor» er en ganske nedlatende betegnelse, og særlig når det skal sammenlignes med en milliardær som kan strø om seg med ideer til millioner uten at han merker det på lommeboka.

Det var nemlig ei på et kommunalt kontor som fant på Sørlandets Kunstmuseum. Det var daværende kulturdirektør Dagny Anker Gevelt sammen med gode medarbeidere i både kommune og fylkene.

Men hun ikke bare ønsket et museum til landsdelen, hun ville at museet skulle forankres i befolkningen, og det skulle ha i seg mer enn billedkunst, det skulle fange opp kunsthåndverk og også arkitektur, det skulle være et unikt museum.

Derfor brukte hun tid og initierte det som ble kalt «kunstformidlingsprosjektet i Agder», et torårig prosjekt i samarbeid med Kristiansand kommune, Aust- og Vest-Agder. Det må ha vært i 1992, ettersom museet åpnet i 1995.

Legg merke til at det skulle bli en kunstformidlingsplan for Agder. Gevelt ville nemlig forene de to Agder-fylkene lenge før det var tema, hun forsto hvor viktig det var å trekke på ressursene i hele Agder, og da ikke minst det sterke kunstmiljøet i Risør.

Hun ville kartlegge formidlingserfaringer og metoder, få med seg grunnplanet i byer og små steder, undersøke hvilke samlinger og ressurser som var å finne i Agder, hun ville prøve ut formidling spesielt til barn og unge. Øystein Laundal ble ansatt, og han fikk kontor i gamle Katedralskolen, så på den måten la hun også inn ideen til hvor et kunstmuseum kunne lokaliseres.

Det handlet om å forankre kunst og et framtidig museum blant folk, modne det, bruke tid og hente inn erfaringer fra andre museer osv.

Alt dette vet jeg, for samme dame på det kommunale kontoret ville ha en kunstner som styreleder, og jeg ble forespurt. Hun ville ha kunstnere med! Sammen med styret og Øystein Laundal leverte vi en kunstformidlingsplan etter to år og den la grunnlaget for museet. Men da hadde vi også jobbet beinhardt med fylkesgrensa og til slutt funnet en vei gjennom den.

Da museet åpnet i 1995, var alle med. Hele Agder var trukket inn, ressurser kartlagt, formidling til barn og unge var utprøvd med mange prosjekter, og ikke minst kunstnere ble trukket med både på ide-seminarer og som ressurser for å utvikle det nye museet.

Etter en tid ble også Øystein Laundal direktør for Sørlandets Kunstmuseum. Han fulgte opp den første direktøren, Svein Thoruds utstrakte hånd som handlet om samarbeid med ressurser lokalt, samt selvsagt hente inn spennende utstillinger fra inn- og utland. Vi var mange som opplevde at museet var vårt i den forstand at det var for alle. Dagny Anker Gevelt tydeliggjorde det offentlige ansvaret for kunst og formidling av den, ikke bare i hovedstaden men i også i regionen.

Nå er skillet mellom det offentliges ansvar og en privat stiftelses egne behov blitt utydelig. Det mener jeg er problematisk.

Nå markedsføres kunstsiloen gang på gang med at cruisepassasjerer skal stå på toppen av siloen i stiv kuling og ta selfie med en skulptur i bakgrunnen.

En direktør med kunstnerisk ansvar er ansatt, men skal ikke bo i byen. For mye handler om hvordan man skal få 150 000 til å betale billett i siloen.

Jeg tror hele ideen med kunstsilo, som meget godt kan være en god idé, ikke er forankret hos folk, det er kjørt en tidsplan så stram, og så preget av pengesterke folk, bekjentskaper, uetisk høy direktørlønning, «kjøp» av styreplasser, publikumstall, osv., solgt inn med hurtigtogsfart, vyer som føles fjerne fra folk, og dessverre er vi havnet i denne polariserte debatten som har ført til kunstfiendtlighet i stedet for det motsatte.

Trist.

Da Sørlandets Kunstmuseum åpnet, var det stor kunstforventning i regionen etter en god jobb fra blant annet damen i det kommunale kontoret som tok det første skritt.

Gode ideer kan komme fra private, selvfølgelig, men hvordan de blir løftet fram bør vi kunne lære mye av i denne silodebatten.

Les flere innlegg av Ingrid Juell Moe her

Ingrid Juell Moe (69) er en norsk tekstilkunstner, bosatt i Ny-Hellesund i Søgne. Hun har hatt separatutstillinger i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, og har levert utsmykninger til flere offentlige og private bygg. Hun har hatt flere verv i kunstnerorganisasjoner, og ble tildelt Norske Kunsthåndtverkerers ærespris i 2001, og har mottatt flere av Statens kunstnerstipend, Vest-Agder fylkeskommunes arbeidsstipend m.m. Hun ble tildelt Søgne kommunes kulturpris for 2013, og i 2014 fikk hun en nyopprettet litterær pris, Sturlaprisen, for boka “Bakteppe. To brødre og krigen”.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Kunstsilo
  2. Ingrid Juell Moe
  3. Debatt
  4. Sørlandets Kunstmuseum