Jeg liker trivelige lag.
Å sitte rundt middagsbordet med en god gjeng er hyggelig. Maten er som regel god (med mindre det er sjømat, da ...) og stemningen stiger i takt med inntaket av drikke, men det går aldri over styr. De fleste holder seg på «pussa-nivå». Jeg liker pussa folk. Da er alle litt kvikkere i replikken og jeg skiller meg ikke ut lenger. Vi er en liten gjeng som samles innimellom og da koser vi oss med mat og drikke, og spiller kunnskapsspill, «Besserwisser». Guttene mot jentene.
Det liker jeg. Og sist gang vant vi. Igjen.
Festlige lag.
Det er litt flere folk, ofte litt enklere mat, og mer uro. Da sitter man som regel litt sånn overalt og prater. Noen kan finne på å danse. Og siden jeg er verdens største kløne på dansegolvet, så finner du meg ikke der. Ikke vandrer jeg så mye rundt heller.
Det liker jeg.
Fest
Ofte er det småretter, eller sånn spansk tapas. Da er det mye rart, og det beste forsvinner alltid først. Det som er igjen til slutt er kjøttbollene, og poteter og skinke med asparges. Men de scampiene i sursøt chilisaus er kanskje det beste. På fest svever folk rundt med friterte kyllingbiter i den ene hånden mens de skåler med den andre. Etter maten forsvinner jeg, for da er som regel de fleste ikke tilsnakkendes lenger og på en annen planet enn meg.
Ut på byen
Utpå kvelden er det alltid noen som skal på byen. Altså, skal man på en pub hvor det går an å sitte å prate er det helt ok. Men det er jo ikke det de vil. De vil på et sted hvor det er komplett umulig å føre en normal samtale.
Og det er ikke bare fordi det er hamrende høy musikk og stappfullt med folk. Nivået på det lille man får hylt inn i øret er heller ikke så mye å skryte av.
De har heldigvis sluttet å spørre om jeg vil være sjåfør.
Selskapsleker
Jeg er en treging. Har ikke så lett for å slipe meg løs alltid. «Sosial, men introvert», kalles det. Og jeg har vært med på mange teite selskapsleker. Trøste og bære ...
«Morsomme sanger», «Finn din partner», «Pakkeleken» (noen blir alltid sure, og det er alltid de som «roser» seg selv med «konkurranseinstinkt»), «Smilebingo», «Kalvedans», «Stavmikseren», «Lille Willy». Og «miming». Det er kleine greier.
Da er det bedre med fyllefester hvor ingen ser at jeg sniker meg ut kl. 11.
Temafester
Gi meg styrke. Maten er ofte likt som på «Fest», eller det kan også være skikkelig middag – alt etter hvilke lokaliteter temafesten er på. Det er alltid fryktelig mye folk, for på temafestene er det om å gjøre å invitere flest mulig. Alle de kjenner. Og venners venner. Temafester «tar alltid av». Halloween, Oktoberfester, Grand Prix, 80-talls, Rock, Horror, Afterski, Black ’n’ White, for å nevne noen.
Og Bad taste. Ikke for det. Alle temafester er Bad taste. Flamingo, Hawaii, Neon og Glow, Bartefest, 1001 natt, Hollywood. Og Maritim fest eller Beachparty (sjømat).
På temafester er «alt» lov. For med masken på tillater man seg alt man ikke kan ellers. Og det gjør folk. Jeg ender opp i et hjørne med et antrekk jeg er maksimalt ubekvem i og venter på at klokka skal bli nok til at jeg kan gå hjem.
Og dagen etterpå våkner jeg som en prins. Hver gang. Uten forkledning. Jeg har vært Peter Pan, Jokeren, sørstatsoffiser og Robin Hood i tights.
Den beste jeg likevel har hørt om var en vikingfest. Alle var, i varierende grad, vikinger. Og så var det en som kom i rød kjeledress med Viking Redningstjeneste på ryggen. Samme fyren kom forresten innpakket i en diger hummerteine på «Beachparty».
Vi ble sittende på en slik fest en gang og et godt stykke utpå kvelden ble vi sittende og snakke med to knakende kjekke og hyggelige karer, samboere. I løpet av samtalen påpeker jeg at jeg våkner som en prins hver eneste dag. Han eldste av de to, som hadde kikket dypt i glasset i sitt Catwoman-antrekk, løftet sine røde øyne fra glassets bunn og så meg dypt inn i øynene. «Hadde du blitt med oss hjem i natt, hadde ikke du våknet som en prins i mårra, nei ...»
Så jeg styrer unna temafester. Beklager.