Kjære helsevesen. Kjære politikere

«Spør mer» er oppfordringen på denne verdensdagen for psykisk helse. Derfor vil jeg spørre dere:

Publisert: Publisert:

Birgit Amalie Nilssen (45) fra Kristiansand har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hennes Facebook-side. Foto: Fædrelandsvennen (arkivfoto)

Brukergenerert innhold

  • Birgit Amalie Nilssen

Mange dyktige og dedikerte fagfolk jobber i vårt psykiske helsevern. Har de nok ressurser?

Settes det av nok midler til forskning innen psykisk helse?

Er vi som nasjon ydmyke nok for alt vi enda ikke vet om hjernen og sammenhengen den har med resten av kroppen?

Personlig opplever jeg at svaret på alle disse tre spørsmålene er nei.

Kommer jeg som pårørende til sykehuset med et menneske som strever med å puste, blir jeg møtt av et helt team med mennesker som tar kontrollen og gjør meg trygg. Det jobbes systematisk og strukturert. Overvåkes og hjelpes. Om det tar kort eller lang tid til pusten igjen er normal, er fagfolk med oss hele veien. Og å komme til, krever ikke mer enn en kort telefonsamtale.

Kommer jeg som pårørende til sykehuset med et menneske som sitter med kniven på håndleddet, blir jeg møtt av en mur som hadde gjort Trump stolt. Det må et sted mellom 11 og 23 telefoner til for å komme til i det hele tatt. Så møter vi et par mennesker med kalde ansikter og enda kaldere skjema. Så sendes vi hjem med beskjed om å gjemme alle skarpe gjenstander til det går over. Skrekken er å sovne på vakt. For det finnes ikke noen andre som overvåker og hjelper.

«Det er større innbyrdes avstand mellom atomene i en vanndråpe enn mellom stjernene i universet», skriver Kolbein Falkeid. Og det er noe sånt som 456 billioner billioner atomer i hjernen om jeg har forstått det riktig. Det er det ikke sikkert jeg har. Hjernen er ikke så lett å forstå. Vitenskapens historie med å forsøke, er ikke stolt. Det er ikke så lenge siden pasienter ble møtt med LSD og lobotomi. Norge lobotomerte flere innbyggere i forhold til folketallet enn noe annet land. Målet var ikke først og fremst at pasientene skulle få det bedre. Målet var at det skulle koste mindre å ta seg av dem. Og jeg blir ikke kvitt følelsen av at noe av den holdningen sitter igjen i samfunnet vårt.

I går var det verdensdag for en gruppe sykdommer kalt Pandas/Pans. Nasjonale retningslinjer for behandling og utredning av disse sykdommene blir utarbeidet ved Rikshospitalet akkurat nå. I andre land har retningslinjene vært på plass en stund. Sykdommen er fysisk. Men symptomene er psykiske. Uten riktig diagnose ender disse pasientene opp som kasteballer i et system som ikke forstår dem. De blir dyre. Vanskelige. Medisineres kanskje for å bli enklere og billigere å ha med å gjøre. Liv ødelegges.

Og dette er bare et eksempel av mange. På enkeltpasienter eller pasientgrupper som ikke passe inn i skjemaene som er i bruk akkurat nå. Ikke alle mennesker passer inn i et skjema. Vi vil aldri kunne vite alt om hjernen. Men med mer ressurser, mer forskning og større ydmykhet, kan vi få vite mer.

På denne verdensdagen for psykisk helse er min bønn til politikere og fagfolk dette:

Kan dere gjøre mer for at de som har det vanskelig skal bli møtt på en bedre måte, enten de passer inn i et skjema eller ikke? For det aller verste, det er å måtte være helt alene når kaoset eller mørket i hjernen er umulig å forstå.

Jeg tror et bedre slagord for verdensdagen for psykisk helse er: Lytt mer!

Publisert:
Vil du skrive for Lokalkulturen?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalkulturen, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Psykisk helsevern