80 år siden 22 år gamle Ruth Maier står på Vippetangen og venter på å gå om bord i Donau. 80 år siden hun sier «Jeg kommer aldri tilbake» til venninnen sin.

Fem dager senere, 1. desember 1942, blir Ruth Maier myrdet i et gasskammer i Auschwitz. Bare ni av de 528 menneskene Ruth Maier reiser sammen med, kommer hjem igjen.

De norske politifolkene, de norske taxisjåførene, alle nordmennene som gjennomfører deportasjonen, handler etter tysk ordre. Det er den delen av historien vi liker å snakke om.

Den delen av historien vi ikke liker å snakke om, er hvorfor nordmennene ikke gjør motstand denne dagen. Hvorfor de ikke gjemmer unna sine egne medmennesker. Eller i det minste bruker alle mulige politiske kanaler til å sikre at de 529 menneskene får ordentlig behandling når de kommer til Tyskland som krigsfanger.

Rundt et år senere, seiler 644 norske studenter samme vei. Igjen med Donau. Studentene blir fanget som kollektiv avstraffelse etter en illegal motstandsgruppe hadde satt fyr på aulaen til Universitetet i Oslo. Heller ikke nå protesterer politiet - så vidt jeg vet. Studentene sendes av gårde. Ut av landet. Mot forsøk på hjernevasking og konsentrasjonsleirer. Himmel og jord blir naturlig nok satt i bevegelse for å sikre at studentene kommer hele hjem igjen. 627 av dem overlever.

I Danmark hjelper befolkningen 7.900 danske jøder å flykte når det blir kjent at tyske deportasjoner planlegges. 464 mennesker blir likevel sendt i konsentrasjonsleir. Myndighetene holder trykket oppe for å sikre at de ble tatt godt vare på. 413 av dem kommer hjem igjen.

Om jeg har forstått historien riktig, ble danske jøder ansett som dansker av majoritetsbefolkningen. Det samme var ikke tilfellet for jødene i Norge. Gjorde det sterke jødehatet i Norge, at motstanden mot deportasjonen var liten? Eller var konsekvensene ved å hjelpe mye større i Norge? Ville flere av våre norske jøder ha overlevd i Tyskland om Norge hadde brukt alle politiske pressmuligheter som ble brukt da studentene ble sendt over et år senere? Eller satte myndighetene himmel og jord i bevegelse for å redde studentene da de ble sendt til Tyskland fordi man først da hadde forstått alvoret?

Jeg vet ikke, men jeg vet at min farfars omgangsvenn Moritz Rabinowitz advarte om hva som var i ferd med å skje. Igjen og igjen. Uten å bli hørt. Hele familien Rabinowitz ble utslettet. Slik Ruth Maier ble det.

Vi har bare ordene deres igjen.

«Skal ikke brennes» skrev Ruth Maier på dagboken sin. Mens hun selv ble til aske, overlevde ordene hennes.

«Nå vet jeg hva mennesker er i stand til å gjøre» skriver hun.

«Menneskehetens skjebne avgjøres av om det gode kan seire over det onde. Lyset over mørket» og «Ingen kan lenger forbli ligegyldige», skriver Moritz Rabinowitz.

Begge to kunne like godt skrevet til oss i dag.

Kanskje de skrev til oss i dag.

For i dag minnes vi dem ved å si deres navn. Vil vi hedre dem, må vi ta til oss ordene og historiene deres. Når noen prøver å dele oss mennesker opp i «oss» og «de andre» kan vi ikke forbli likegyldige. Vi må si ifra. Hver gang. Bare sånn kan vi hindre grenser fra å flytte seg feil vei. Millimeter for millimeter. Vi er alle grensevoktere.

Velkommen til 80-årsmarkering etter deportasjonen 26. november 1942 på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter kl. 15.00.