«Fantasi er viktigere enn kunnskap» skrev Albert Einstein, en av det 20. århundrets største vitenskapsmenn. I «Cosmic Religion» (1931) skrev han bl.a. følgende: «Fantasi er viktigere enn kunnskap, for kunnskap er begrenset, mens fantasi omfatter hele verden, stimulerer fremgang og gir fødsel til evolusjon. Fantasi er en reell faktor i all vitenskapelig forskning.»
Men hvor stor plass har fantasien i de ulike utdanningsinstitusjonene og kunnskapsmiljøene? Der fantasi og smart nytenkning - forankret i verdier og et kunnskapsgrunnlag - likevel kan risikere å bli kalt synsing fordi det ikke er evidensbasert. Kan fokuset på å sikre kvalitet gjennom rigiditet være hemmende for nettopp utvikling av kvalitet?
Noen tør nesten ikke å ta bladet fra munnen og snakke uten at at det de sier kan belegges med forskning. Vi kan fort ende opp som minnepinner som trykker «copy-paste», ikke levende skapende mennesker i vekst. Mennesker med hjerne, sinn, kropp og sjel.
Om man kreativt har evne til å sette sammen språk, erfaringer og ulike kunnskapsgrunnlag på nye måter, kan man bli tatt for synsing.
Synsing er et skjellsord i enkelte kunnskapsmiljøer der alt skal være evidensbasert eller kunne belegges med forskning.
Det finnes et hav av utfyllende kilder til innsikt som ikke er synsing, men kloke erkjennelser, betraktninger, innovative nye tanker og smarte og fantasifulle nyvinninger. Som også er forankret i verdier og kunnskap. Og de kunnskapsrike som er trygge nok til å bruke fantasien, evner av og til å omsette kunnskap til klokskap.
Det finnes kilder til innsikt i poesi, skjønnlitteratur og ulike former for kunst. Det finnes visdom fra erfaring og klokskap fra mennesker som evner å skape og lage noe nytt.
Hvem skal gi oss de nye tankene om ingen miljøer stimulerer dem til å komme frem?
Har du belegg for det du sier? Spør vi. Nei, hvordan ha belegg for det vi ennå ikke vet, det vi må prøve ut og utforske videre?
Hvor liten ville ikke verden blitt om alt vi formidler og deler, er det vi tror vi vet fordi vi har evidens?
Derfor er ikke fortellinger, utforskning prøving og feiling, synsing. Det er livsnødvendig del av prosesser av «smartness» for å åpne for ny innsikt og nye erkjennelser som tar vare på og utvikler jorden og menneskene og samfunnene vi lever i.
Det er ikke vitenskapsspråket som alene frembringer ny innsikt. Paul Ricœur var en fransk filosof som beskrev tre måter å være i språket på. Hverdagsspråket forenkler og flyter lett når vi møtes. Vitenskapsspråket entydiggjør og hjelper oss til å definere og holde fast. Det poetiske språket kan holde på høy grad av kompleksitet og motsetninger. Alle måtene å være i språket på er nyttige og funksjonelle. De løser ulike oppgaver, men det er antakelig det poetiske språket som legger seg tettest opp mot virkeligheten.
Poesi og fantasi. Smarte nye innovative tanker er ikke synsing. Derfor er skjønnlitteraturen nødvendig fordi den kan ta oss til nye innsikter vi ikke finner ved å lete i det som er funnet.
Derfor er poesien nødvendig.
Fordi den mer enn noen genre kan romme livets mange fasetter, kompleksitet og det vi ennå ikke vet eller tror er mulig.
Det er for mye vesentlig som ikke kommer fram i lyset fordi for mange er redde for å trø feil. Vi trenger forskning. Evidens kan brukes for å se blant annet hva som virker best for flest. Vi trenger et bredt kunnskapsgrunnlag. Men vi trenger ikke hierarkier mellom ulike kvaliteter som hemmer kvalitet. Og mer enn noen gang trenger vi å utforme hvilket menneskesyn og hvilke verdier vi velger vårt kunnskapsgrunnlag ut fra.
Vi trenger kanskje flere fotnoterebeller? Vi trenger flere modige, smarte verdiforankrede fantasiforløsere! Uten kobling til fantasi, poesi, det sanselige og det menneskelige, kan kunnskapen hemme, mer enn den fremmer verdig evolusjon.